Utdatert nettleser Det ser ut som du bruker en gammel nettleser. Faktafyk.no krever IE 8 og nyere versjoner av Internet Explorer. Last ned nyere nettleser her

Menneskebarnet

Verden har brutt sammen, byer står øde og naturen har tatt over. Et soppvirus har angrepet menneskene og gjort dem til farlige hjernedøde zombier. På en militærbase skjermet for omverdenen bor det barn innelåst i en bunker. Hver morgen kommer to bevæpnede menn til den lille cella hvor Melanie bor, de spenner henne fast til en rullestol og triller henne inn i et klasserom. Men hvorfor skal en liten jente holdes fanget? Hvorfor mener de voksne at hun er farlig?

M.R Carey Schibsted Oversetter: Kirsti Vogt 2015

2 |

En gang kommer Sersjant inn i klasserommet på en miss Justineau-dag. Melanie vet ikke at han er der før han sier noe, for han står helt bakerst i rommet. Da miss Justineau sier «… og denne gangen talte Ole Brumm og Nasse Nøff tre sett med fotavtrykk i snøen,» bryter stemmen til Sersjant inn med «Hva i helvete er dette?»

Miss Justineau stanser og ser seg rundt. «Jeg leser en historie for barna, Sersjant Parks,» sier hun.

«Det ser jeg,» sier stemmen til Sersjant. «Jeg trodde tanken var å la dem få vise hva de er gode for, ikke å underholde dem.»

Miss Justineau blir irritert. Hvis man ikke kjente henne like godt som Melanie kjenner henne, og ikke fulgte like nøye med på henne som Melanie gjør, ville man neppe oppdage det. Det forsvinner igjen veldig raskt, og når hun snakker, høres stemmen hennes ut slik den alltid gjør, ikke sint i det hele tatt. «Det er akkurat det vi gjør,» sier hun. «Det er viktig å se hvordan de behandler informasjon. Men det må inndata til for å få utdata.»

«Inndata?» gjentar Sersjant. «Du mener fakta?»

«Nei. Ikke bare fakta. Tanker.»

«Å ja, massevis av glitrende tanker i Ole Brumm.» Sersjant er sarkastisk. Melanie vet hva sarkasme er, du sier det motsatte av det du egentlig mener. «Alvorlig talt, du kaster bort tiden. Vil du fortelle historier, så fortell dem om Jack the Ripper og John Wayne Gacy.»

«De er barn,» påpeker miss Justineau.

«Nei.»

«Psykologisk sett, jo. De er barn.»

«Ja vel, da kan psykologien drite og dra,» sier Sersjant, og nå høres han litt sint ut. «Det der, det du sa nå, det er grunnen til at de ikke bør lese Ole Brumm. Fortsetter du sånn, begynner du å tenke på dem som ordentlige unger. Og så gjør du en glipp. Og kanskje du løsner remmene på en av dem fordi han trenger litt kos eller noe sånt. Jeg trenger ikke fortelle deg hva som skjer da.»

Så kommer Sersjant frem foran i klasserommet og gjør noe ordentlig grusomt. Han bretter opp ermet, helt opp til albuen, og han holder den nakne underarmen sin foran ansiktet til Kenny – rett foran Kenny, bare et par centimeter unna ham. Først skjer det ingenting, men så spytter Sersjant på hånden sin og gnir seg på underarmen, som om han tørker vekk noe.

«La være,» sier miss Justineau. «Ikke gjør det mot ham.» Men Sersjant svarer henne ikke og ser ikke på henne.

Melanie sitter to rader bak Kenny, og to rader til siden, så hun kan se alt sammen. Kenny blir helt stiv, og så åpner munnen hans seg på vidt gap, og han begynner å glefse mot armen til Sersjant, som han selvfølgelig ikke kan nå. Og det begynner å renne sikkel ned fra munnviken hans, men ikke mye, for det er aldri noen som gir barna noe å drikke, så det er tykt, nesten fast, og det blir hengende under hakespissen til Kenny og dirre mens Kenny grynter og glefser mot armen til Sersjant og gir fra seg stønnende, klynkende lyder.

Det er ille nok som det er, men det blir enda verre – for barna på begge sider av Kenny begynner å gjøre det samme, som om de er blitt smittet av Kenny, og barna rett bak rykker og rister som om noen stikker dem veldig hardt i magen.

«Skjønner du?» sier Sersjant, og han snur seg for å se på ansiktet til miss Justineau for å være sikker på at hun tar poenget. Og så blunker han, skikkelig overrasket, og kanskje han skulle ønske at han ikke hadde sett på miss Justineau, for hun stirrer på ham som om hun har lyst til å slå ham i ansiktet, og Sersjant lar armen synke ned langs siden og trekker på skuldrene som om han uansett ikke syntes at noe av dette var viktig i det hele tatt.

«Ikke alle som ser menneskelige ut, er mennesker,» sier han.

«Nei,» sier miss Justineau. «Der er jeg helt enig med deg.»

Hodet til Kenny henger litt til siden, for remmen sørger for at det ikke kan bevege seg lenger, og han lager en klikkelyd med strupen.

«Det går bra, Kenny,» sier miss Justineau. «Det går over snart. Vi fortsetter med historien. Har dere lyst til det? Har dere lyst til å høre hva som skjedde med Ole Brumm og Nasse Nøff? Sersjant Parks, vil du unnskylde oss, er du snill?»

Sersjant ser på henne og rister veldig hardt på hodet. «Du må ikke begynne å bry deg om dem,» sier han. «Du veit hvorfor de er her. Helvete heller, du veit bedre enn –»

Men miss Justineau begynner å lese igjen, som om hun ikke kan høre ham, som om han ikke er der i det hele tatt, og til slutt går han. Eller kanskje han fortsatt står bakerst i klasserommet uten å si noe, men Melanie tror ikke det, for etter en stund reiser miss Justineau seg og lukker døren, og Melanie tror hun bare ville gjort det akkurat da hvis Sersjant var på den andre siden av den.

Melanie sover nesten ikke i det hele tatt den natten. Hun tenker og tenker på det Sersjant sa, at barna ikke er ordentlige barn, og på hvordan miss Justineau så på ham da han var så ekkel mot Kenny.

Og hun tenker på Kenny, som snerret og glefset mot armen til Sersjant som en hund. Hun lurer på hvorfor han gjorde det, og hun tror kanskje hun vet svaret, for da Sersjant tørket armen sin med spytt og viftet med den foran nesen på Kenny, var det som om Sersjant under den bitre, kjemiske lukten hadde en helt annen lukt. Og selv om lukten var svak der Melanie satt, fikk den hodet til å gå rundt og kjevemuskulaturen til å begynne å jobbe helt av seg selv. Hun greier ikke engang å skjønne hva det var hun følte, for det var ikke som noe hun noen gang har opplevd før eller noe hun har hørt om i en historie, men det var som om det var noe det var meningen at hun skulle gjøre, og det hastet sånn, var så viktig at kroppen hennes forsøkte å ta styringen over hodet og gjøre det uten henne.

Men i tillegg til disse skremmende tankene er det én ting hun ikke greier å slippe: Sersjant har et navn. Slik lærerne har det. Slik barna har det. Frem til nå har Sersjant vært mer som en gud eller en titan i Melanies øyne. Nå vet hun at han er akkurat som alle andre, selv om han er skremmende. Han er ikke bare Sersjant, han er Sersjant Parks. Det uhyrlige ved den endringen er, mer enn noe annet, det som holder henne våken helt til dørene låses opp om morgenen og lærerne kommer.

På en måte har Melanies følelser for miss Justineau også endret seg etter den dagen. Eller egentlig har de ikke endret seg i det hele tatt, men de er blitt omtrent hundre ganger sterkere. Det kan ikke finnes noen som er bedre eller snillere eller vakrere enn miss Justineau noe sted i verden. Melanie skulle ønske hun var en gud eller en titan eller en trojansk kriger, så hun kunne kjempe for miss Justineau og redde henne fra heffalomper og vussler. Hun vet at heffalomper og vussler finnes i Ole Brumm, ikke i greske myter, men hun liker ordene, og tanken på å redde miss Justineau er så fin at det blir det hun liker aller best å tenke på. Hun tenker på det hver gang hun ikke tenker på noe annet. Det gjør til og med søndagene utholdelige.

Så en dag, da miss Mailer løsner remmene rundt barnas høyrearmer fra albuen og ned, fester bordbrettene til stolene deres og ber dem skrive en historie, er det den historien Melanie skriver.

Miss Mailer er selvfølgelig bare interessert i ordforrådet deres, og bryr seg ikke noe særlig om hva historiene handler om. Det er veldig tydelig, for hun deler ut en ordliste sammen med oppgaven og sier til elevene at hvert eneste ord fra listen de bruker på riktig måte, gir dem et ekstra poeng i vurderingen.

Melanie overser ordlisten og kaster seg ut i det.

Da miss Mailer spør hvem som har lyst til å lese historien sin høyt, er hun den første som vinker – i den grad du kan vinke med bare underarmen fri – og sier «Jeg, miss Mailer! Ta meg!».

Så hun får lese historien sin. Og den er sånn.

Det var en gang en veldig vakker kvinne. Den vakreste og snilleste og klokeste og mest fantastiske kvinnen i hele verden. Hun var høy og ikke krumbøyd, med hud så mørk at hun var som sin egen skygge, og langt svart hår som krøllet seg så voldsomt rundt at man ble svimmel av å se på henne. Og hun bodde i antikkens Hellas, etter krigen mellom gudene og titanene, da gudene allerede hadde vunnet.

Og en dag, da hun gikk i en skog, ble hun angrepet av et uhyre. Det var en jævla abort, og det ville drepe henne og spise henne. Kvinnen var veldig modig, og hun kjempet og kjempet, men uhyret var veldig stort og veldig sint, og det spilte ingen rolle hvor mange ganger hun skadet det, det bare fortsatte angrepet.

Kvinnen var redd. Hun holdt fast i frykten, langt inn i sin forgjengelige sjel.

Uhyret brakk sverdet hennes, og spydet hennes, og det skulle til å spise henne.

Men så kom en liten jente gående. Hun var en spesiell liten jente, skapt av alle gudene, sånn som Pandora. Og hun var som Akilles også, for moren hennes (den fantastiske, vakre kvinnen) hadde dyppet henne i vannet i elven Styx, så hun var usårlig bortsett fra på en liten del av kroppen (men det var ikke hælen hennes, for det ville være altfor lett å skjønne, det var et sted hun holdt hemmelig, sånn at monsteret ikke kunne finne det).

Og den lille jenta kjempet mot uhyret og drepte det og skar av det hodet og armene og beina og alle de andre kroppsdelene. Og den vakre kvinnen holdt fast i henne, langt inn i sin forgjengelige sjel, og sa: «Du er min egen spesielle jente. Du skal alltid være sammen med meg, og jeg skal aldri slippe deg.»

Og de levde sammen i alle sine dager, i stor fred og velstand.

Den siste setningen er stjålet ordrett fra et eventyr av brødrene Grimm som miss Justineau leste for klassen en gang, og noe av det andre er lånt fra miss Justineaus bok med greske myter, som heter Musenes beretninger, eller bare fra kule ting hun har hørt andre si. Men det er like fullt Melanies historie, og hun blir veldig glad for at alle de andre barna sier at den er fin. Til slutt sier til og med Kenny at han likte den delen der uhyret ble hugget opp.

Miss Mailer virker også glad. Hele tiden mens Melanie leste historien høyt, satt hun og skrev i notisboken sin. Og hun spilte inn opplesningen med den lille håndopptakermaskinen sin. Melanie håper hun kommer til å spille den for miss Justineau, sånn at miss Justineau også får høre den.

«Det var veldig interessant, Melanie,» sier miss Mailer. Hun setter opptakeren ned på bordbrettet til Melanie, rett foran henne, og stiller masse spørsmål om historien. Hvordan så uhyret ut? Hva syntes jenta om uhyret da det var i live? Hva syntes hun om det da det var dødt? Hva syntes hun om kvinnen? Og masse annet, og det er litt morsomt, for det føles nesten som om menneskene i historien er virkelige og finnes et eller annet sted.

Som om hun har reddet miss Justineau fra et uhyre, og miss Justineau har gitt henne en klem.

Og det er bedre enn en million greske myter.

3 |

En dag snakker miss Justineau med dem om døden. Det er fordi de fleste mennene i Den lette brigade nettopp har dødd, i et dikt miss Justineau har lest for klassen. Barna vil vite hva det betyr å dø, og hvordan det er. Miss Justineau sier at det er som om alt lys slukkes og alt blir veldig stille, sånn som det gjør om natten – men for bestandig. Ingen morgen. Lyset kommer aldri på igjen.

«Det høres forferdelig ut,» sier Lizzie og lyder som om hun er på gråten. Det høres forferdelig ut for Melanie også, som å sitte i dusjen på søndagen med den kjemiske lukten i luften, og så blir til og med lukten borte og det er ingenting i det hele tatt, aldri mer.

Miss Justineau ser at de blir lei seg av det hun sier, og forsøker å gjøre alt greit igjen ved å snakke mer om det. «Men kanskje det ikke er sånn i det hele tatt,» sier hun fort. «Det er ingen som egentlig vet det, for når du er død, kan du ikke komme tilbake og snakke om det. Og uansett ville det være annerledes for dere enn for de fleste, siden dere er –»

Og så stanser hun, med det neste ordet liksom frosset halvveis ut av munnen.

«Vi er hva?» spør Melanie.

Det tar et øyeblikk eller to før miss Justineau sier noe. Melanie synes det ser ut som om hun prøver å komme på noe hun kan si som ikke vil gjøre dem enda mer lei seg enn de er allerede. «Dere er barn. Dere kan ikke egentlig forestille dere hvordan døden kanskje kommer til å være, for når man er barn, virker det som om alt kommer til å fortsette for bestandig.»

Det er ikke det hun hadde tenkt å si, det er Melanie nokså sikker på. Men det er uansett veldig interessant. Det blir stille mens de tenker på det. Det er sant, kommer Melanie frem til. Hun kan ikke huske at livet hennes noen gang har vært annerledes enn dette, og hun kan ikke forestille seg at mennesker kan leve på noen annen måte. Men det er noe i alt dette hun ikke får til å stemme, og derfor må hun stille spørsmålet.

«Hvem sine barn er vi, miss Justineau?»

I de fleste historiene hun har hørt, har barn en mor og en far, sånn som Ifigeneia hadde Klytaimestra og Agamemnon og Helena hadde Leda og Zevs. Av og til har de lærere også, men ikke alltid, og det virker aldri som om de har sersjanter. Så dette er et spørsmål som går helt inn til tilværelsens kjerne, og Melanie stiller det med en viss frykt.

Nok en gang tenker miss Justineau lenge på saken, helt til Melanie er sikker på at hun ikke kommer til å svare. Og så sier hun: «Moren din er død, Melanie. Hun døde da du var veldig liten. Pappaen din er antagelig også død, men det kan vi egentlig ikke være helt sikre på. Så nå tar hæren vare på dere.»

«Er det bare Melanie?» spør John. «Eller er det oss alle sammen?»

Miss Justineau nikker sakte. «Alle sammen.»

«Vi er på et barnehjem,» gjetter Anne. (Klassen fikk høre historien om Oliver Twist en gang, på en annen miss Justineaudag.)

«Nei. Dere er på en av hærens baser.»

«Er det det som skjer med barn når moren og faren deres dør?»

Nå er det Steven.

«Noen ganger.»

Melanie tenker hardt og setter alle disse kjensgjerningene sammen inne i hodet, som om de er biter i et puslespill. «Hvor gammel var jeg,» spør hun, «da moren min døde?» For hun må ha vært veldig liten hvis hun ikke kan huske moren sin i det hele tatt.

«Det er ikke så lett å forklare,» sier miss Justineau, og de kan se på ansiktet hennes at hun ikke egentlig liker å snakke om dette.

«Var jeg bare en baby?» spør Melanie.

«Ikke egentlig. Men nesten. Du var veldig liten.»

«Og var det moren min som ga meg til hæren?»

Det blir stille lenge igjen.

«Nei,» sier miss Justineau til slutt. «Hæren forsynte seg i grunnen med det den ville.»

Det kommer fort og lavt og nesten hardt. Så begynner miss Justineau å snakke om noe annet, og barna lar henne med glede gjøre det, for nå er det ingen som er spesielt begeistret for døden.

Så de tar det periodiske system, som er lett og morsomt. De starter med Miles, som sitter helt i enden av første rad, og så sier de et grunnstoff hver etter tur. Den første gangen gjør de det i rekkefølge etter tall. Så snur de det. Og så roper miss Justineau utfordringer som «Må starte med bokstaven N!» eller «Bare aktinoider!».

Ingen faller av før utfordringene blir veldig vanskelige, som «Kan ikke følge hverandre i gruppe eller periode, og må starte med en bokstav som finnes i navnet ditt!». Zoe klager over at det betyr at folk med lange navn har flere muligheter, og hun har rett, selvfølgelig, men hun har fortsatt zirkonium, oksygen, osmium, einsteinium, erbium og europium å velge mellom, så hun gjør det ikke så aller verst.

Da Xanthi til slutt vinner (med xenon), ler alle, og det virker som om alt dette med døden er glemt. Det er det selvfølgelig ikke. Melanie kjenner klassekameratene sine godt nok til å være sikker på at de vrir og vender på ordene til miss Justineau i hodet, sånn som hun gjør – rister på dem og river og sliter i dem for å se om det detter ut noe innsikt. For det ene de aldri lærer om, egentlig, er seg selv.

Og nå har Melanie kommet på det store unntaket fra regelen om at barn har mødre og fedre – Pandora, som ikke hadde noen mor eller far, fordi Zevs bare skapte henne av klissete leire. Melanie synes det på en måte ville være bedre enn å ha en mor og en far som du aldri fikk møte engang. Foreldrenes fravær svever rundt henne som et spøkelse og plager henne.

Men det er en ting til hun vil ha svar på, og ønsket om å få vite er sterkt nok til at hun til og med tar sjansen på å gjøre miss Justineau enda mer opprørt. Da timen er slutt, venter hun til miss Justineau er like ved henne, og så stiller hun spørsmålet veldig lavt.

«Miss Justineau, hva kommer til å skje når vi blir voksne? Kommer hæren til å ville beholde oss da også, eller skal vi dra hjem til Beacon? Og hvis vi drar dit, kommer alle lærerne til å bli med?»

Alle lærerne! Ja, særlig. Som om hun bryr seg om hvorvidt hun noen gang treffer Whitaker med den glatte stemmen igjen. Eller kjedelige doktor Selkirk, som ser i gulvet hele tiden, som om hun er redd for å så mye som se klassen. Hun mener du, miss Justineau, du, du, du, og hun har lyst til å si det, men samtidig er hun redd for å si det, som om ønsket ikke kommer til å gå i oppfyllelse hvis hun sier det høyt.

Og hun vet, nok en gang ved å ta utgangspunkt i historiene hun har lest eller hørt, at barn ikke blir på skolen for alltid. De flytter ikke sammen med lærerne sine og bor der og er sammen med dem når de ikke skal være på skolen mer. Og selv om hun ikke helt vet hva de ordene betyr, ikke kan forestille seg hvordan det kan være når hun ikke skal være på skolen mer, aksepterer hun at det en dag kommer til å skje og at noe annet derfor kommer til å begynne.

Så hun er forberedt på at miss Justineau skal si nei. Hun har stålsatt seg sånn at ingenting skal synes i ansiktet hennes hvis det er det som er svaret. Hun vil virkelig bare ha kjensgjerningene, sånn at hun kan forberede seg på sorgen ved atskillelsen.

Men miss Justineau svarer ikke i det hele tatt. Med mindre den raske bevegelsen med hånden er et svar. Hun holder den opp foran ansiktet som om Melanie hadde kastet noe på henne (noe Melanie aldri, aldri i verden ville ha gjort!).

Så uler sirenen tre ganger for å signalisere slutten på dagen. Og miss Justineau senker hodet raskt, strammer seg opp etter det tenkte slaget. Og det er litt rart, men for første gang går det opp for Melanie at miss Justineau alltid har på seg et eller annet som er rødt. T-skjorten, eller hårbåndet, eller buksene, eller skjerfet. Alle de andre lærerne og doktor Caldwell og doktor Selkirk er kledd i hvitt, og Sersjant og folkene til Sersjant er kledd i grønt og brunt og grønnbrunt. Miss Justineau er rød.

Som blod.

Som om det er noe ved henne som er skadet, og ikke leges, og gjør vondt hele tiden.

Det er en idiotisk tanke, synes Melanie, for miss Justineau smiler og ler bestandig, og stemmen hennes er som en sang. Hvis det var noe som gjorde vondt, ville hun ikke greie å smile så mye. Men akkurat nå smiler ikke miss Justineau i det hele tatt. Hun stirrer i gulvet, og ansiktet hennes er helt forvridd, som om hun er sint, lei seg, kvalm – som om det er noe fælt på vei ut av henne likevel, og det kan være tårer eller ord eller oppkast eller alle tre.

«Jeg blir her,» brister det ut av Melanie. Hun vil så gjerne at miss Justineau skal føle seg bedre. «Hvis du må bli her, blir jeg her sammen med deg. Jeg vil ikke være i Beacon hvis ikke du er der.»

Miss Justineau hever hodet og ser på Melanie igjen. Øynene hennes er veldig blanke, og munnen hennes er som streken på EEG-maskinen til doktor Caldwell, som forandrer seg hele tiden.

«Unnskyld,» sier Melanie fort. «Ikke vær lei deg, miss Justineau, vær så snill. Du kan gjøre hva du vil, selvfølgelig kan du det. Du kan dra eller bli eller …»

Hun får ikke frem et eneste ord til. Hun smadrer inn i total, tungelammende taushet, for det skjer noe komplett uventet og fullstendig vidunderlig.

Miss Justineau strekker hånden ut og stryker Melanie over håret.

Hun stryker hånden over håret til Melanie, som om det bare var det mest naturlige og normale i hele verden.

Og lys danser bak øynene til Melanie, og hun greier ikke puste, og hun greier ikke å snakke eller høre eller tenke på noen ting, for bortsett fra folkene til Sersjant, kanskje to eller tre ganger og alltid utilsiktet, er det ingen som har tatt på henne før og nå er det miss Justineau som tar på henne og det er nesten for godt til å finnes i verden i det hele tatt.

Alle i klasserommet som kan se dem, ser på dem. Alle øyne og munner er store og åpne. Det er så stille at man kan høre miss Justineau puste inn, med en liten bevring på slutten, som om hun skjelver av kulde.

«Å gud!» hvisker hun.

«Herved avsluttes timen,» sier Sersjant.

Melanie kan ikke snu hodet for å se på ham på grunn av halsremmen på stolen. Det virker ikke som om noen andre heller har sett Sersjant komme inn i rommet. De er like overrasket og redde som henne, alle sammen. Selv miss Justineau ser redd ut, og det er enda en sånn ting som (i likhet med det at Sersjant har et navn) forandrer hele verdens oppbygning.

Sersjant kommer gående inn i synsfeltet til Melanie, rett bak miss Justineau. Miss Justineau har allerede snappet hånden vekk fra håret til Melanie, med en gang Sersjant snakket. Hun senker hodet raskt igjen, sånn at Melanie ikke kan se ansiktet hennes.

«De skal tilbake nå,» sier Sersjant.

«Nettopp.» Stemmen til miss Justineau er veldig liten.

«Og dette blir refs.»

«Nettopp.»

«Og du mister kanskje jobben. For du har akkurat brutt hver eneste regel vi har.»

Miss Justineau løfter hodet igjen. Nå er begge øynene våte av tårer. «Dra til helvete, Eddie,» sier hun, like lavt og rolig som om hun sa god morgen.

Hun går ut av synsfeltet til Melanie, veldig raskt. Melanie vil rope henne tilbake, vil si noe som får henne til å bli: Jeg er glad i deg, miss Justineau. Jeg skal være gud eller titan for deg, og redde deg. Men hun greier ikke å si noe, og så kommer folkene til Sersjant og begynner å trille barna vekk, en etter en.

30. september kommer Menneskebarnet på kino.

 

Dystopi

Menneskebarnet er en dystopisk roman, men hva er en dystopi?

Ordet dystopi  beskriver et ikke så godt sted. I motsetning til Utopi som beskriver et perfekt sted, skildrer dystopier marerittaktige, nedtrykkende, og skremmende samfunn. Les mer om dystopi her.

Nedenfor finner du eksempler på flere dystopiske romaner:

untitled

 1984 (1949) av George Orwell.
Ny utgave av boka ble publisert i 2016.

Handlingen er lagt til et mørkt og dystert bysamfunn, en framtidsvisjon av London, hvor Store Bror alltid ser deg og Tankepolitiet leser innbyggernes tanker. Hovedpersonen Winston Smith befinner seg i stor fare. Hans hukommelse fungerer fortsatt, stikk i strid med styresmaktenes retningslinjer. Les mer om boka her.

VisBildeServlet

Vidunderlige nye verden (1932) av Aldous Huxley.

Ny utgave av boka ble utgitt i 2008.

Romanen skildrer en velorganisert fremtidsverden hvor teknologien har sørget for et problemfritt liv. Alle mennesker – nesten – er lykkelige og sorgløse. At lykken ikke er fullkommen skyldes en liten gruppe mennesker som er annerledes enn de «vanlige» fabrikkproduserte. Les mer om boka her.

14947d211d317d663bef6baf480ed471efe93ddbab700cb8811ca0a8

Den mekaniske appelsin (1962) av Anthony Burgess.

Hovedpersonen Alex leder en hensynsløs bande som begår de avskyeligste voldshandlinger, og det er Alex som forteller hva han har gjort og hvordan samfunnet en dag satte en stopper for gatevoldens brutale fremferd. Les mer om boka her.

Boken, som heter A Clockwork orange på engelsk, ble film i 1971. Under ser du den offisielle traileren.

 

 

 

 

 

 

Veien_productimage

 

 Veien (2006) av Cormac McCarthy.

Etter den store katastrofen må far og sønn finne veien sørover i håp om at redningen kanskje er der ute et sted. Til fots langs veien i en utbrent post-apokalyptisk verden er ingenting sikkert, men de har hverandre. Les mer om boka her.

Boka er filmatisert og nedenfor kan du se traileren.

 

 

 

 

 

 

9788202437893

Justin Cronin sin trilogi The Passage. Første bok heter Overgangen – den første (2011) på norsk.

Bok 1 handler om en sivilisasjonen som raskt svinner hen til en urtidstilstand der du enten er jegeren eller byttet, flykter to mennesker opp i fjellet. FBI agent Brad Wolgast er en god mann, preget av det han har måttet gjøre i tjenesten. Seks år gamle, foreldreløse Amy Harper Bellafonte er en flykting fra det vitenskapelige eksperimentet som satte apokalypsen i gang.

Les mer om de to første bøkene her. Bok tre kom ut på engelsk i år, les om den her.

I morgen er alt mørkt

I morgen er alt mørkt (2014) trilogien av Sigbjørn Mostue.

Bok 1 handler om Brage, en helt vanlig tenåring. En dag meldes det fra Japan om rasende horder av mennesker, såkalt forrykte. De går løs på alt og alle. Når galskapen og smitten brer seg skal ikke bare Brages liv falle sammen, men også hele verden. Bok 1 vant Uprisen i 2015, du kan lese mer om den her.

Bok 2 (2015)var nominert til Uprisen i 2016 og nå har bok 3 (2016) kommet.

Basic CMYK

Flukten (2014) av Amund Hestsveen og Torborg Igland.

I en annen versjon av vår verden, i tiårene etter et statskupp, er de nordiske landenes identitet utslettet, og den totalitære staten Skandia har vokst fram. Katastrofer har etterlatt naturen full av gift, havet utilgjengelig. Kunst, litteratur og musikk er forbudt. Få vet hva familieliv er, de fleste vokser opp i dormer, med knivskarp konkurranse om å bli utvalgt til offiserstrening og et privilegert liv. Rett før den fryktede Utvelgelsen, oppdager 15-åringene Kodak, Livni og Jor en grusom hemmelighet.

Boka var med i Rein Tekst antologien i 2014/2015. Du kan lese ett lite utdrag fra boka her.

dystopia III

Firebok serien Dystopia (2009) av Terje Torkildsen.

Bok 3 vant Uprisen i 2012. Den handler om 17-åringane Scott, Victor, Kristine og Deepika som har komme til Belgia. Utmatta etter vandringa gjennom det katastroferamma landskapet, finn dei til slutt ly i slottet til markien av Moulindam. Men ikkje før dei har komme seg i hus, begynner dramatiske ting å skje: Kokka blir funnen drepen, og det er uråd å få tak i hjelp ettersom telefonen ikkje verkar. Les mer om den her.

Du finner de andre bøkene i serien her.

MandelForside

Fordi overlevelse ikke er nok (2016) av Emily St. John Mandel.

På kryss og tvers av tid og sted, skildrer romanen livet før og etter pandemien. Gradvis avdekkes skjebnens krumspring, som forbinder dem alle. Fordi overlevelse ikke er nok er en postapokalyptisk roman om kunst, erindring og ærgjerrighet, om den tvingende nødvendigheten av mellommenneskelige forhold, om berømmelsens flyktige vesen og om skjønnheten i verden slik vi kjenner den.

Les mer om boka her.

 

 

 

 

 

 

 

Til toppen