Utdatert nettleser Det ser ut som du bruker en gammel nettleser. Faktafyk.no krever IE 8 og nyere versjoner av Internet Explorer. Last ned nyere nettleser her

Kraften

Kvinner over hele verden oppdager at de har en kraft i seg. Gjennom hendene kan de sende ut elektriske støt som kan drepe. Kraften gjør dem fysisk overlegne menn. Volden sprer seg, og myndighetene vet ikke hva de skal gjøre. Margot er borgermester i en by i USA.

Naomi Alderman Forlaget Press Oversetter: Knut Ofstad 2018

 

MARGOT

 

«Den må være falsk.»

«Fox News sier at den er ekte.»

«Fox News sier hva det skal være for å få folk til å se på Fox News.»

«Jo da. Men likevel.»

«Hva er disse stripene som kommer ut av hendene hennes?»

«Elektrisitet.»

«Men det er jo helt … jeg mener …»

«Ja.» «Hvor er den fra?»

«Nigeria, tror jeg. Den dukket opp i går.»

«Det er mange gærninger der ute, Daniel. Bløffmakere. Svindlere.»

«Det er flere videoer. Etter at denne gikk viralt, har det kommet … fire eller fem.»

«Falske. Folk tenner på sånne ting. Hva heter det igjen – en meme. Har du hørt om fenomenet Slender Man? Noen jenter prøvde å drepe venninnen sin for å gjøre ære på ham. Det. Helt forferdelig.»

«Vi snakker fire eller fem videoer i timen, Margot.»

«Å faen.»

«Nemlig.»

«Og hva mener du jeg skal gjøre med det?»

«Stenge skolene.»

«Kan du så mye som forestille deg hvordan foreldrene kommer til å reagere? Kan du forestille deg hva alle disse stemmeberettigete foreldrene kommer til å gjøre hvis jeg sender hjem ungene deres i dag?»

«Kan du forestille deg hvordan lærerforbundet vil reagere hvis et av medlemmene deres skulle bli skadet? Gjort til krøpling? Drept? Tenk på erstatningsansvaret

«Drept?»

«Man vet aldri.»

Margot stirrer ned på hendene sine og griper rundt skrivebordskanten. Hun kommer til å framstå som en idiot hvis hun lar seg lure med på dette. Det er nødt til å være et stunt til et TV-show. Hun blir den tomhjernete borgermesteren som stengte skolene i hele dette storbyområdet på grunn av en jævla practical joke. Men om hun ikke stenger dem og noe skjer … Da blir Daniel guvernøren i denne mektige delstaten som advarte borgermesteren, som prøvde å overtale henne til å gjøre noe, men uten hell. Hun kan nesten se tårene som renner nedover kinnene hans mens han lar seg direkteintervjue fra guvernørboligen. Helvete.

Daniel kikker på mobilen sin. «De har bestemt seg for å stenge i Iowa og Delaware,» sier han.

«Greit.»

«Hva betyr ‘greit’?»

«’Greit’ betyr ‘greit’. Gjør det. Steng skolene.»

 

De neste fire–fem dagene er hun knapt hjemme. Hun kan ikke huske å ha forlatt kontoret, eller å ha kjørt hjem, eller krøpet i seng, men hun antar at hun må ha gjort det. Telefonen ringer i ett sett. Hun har den i hånda når hun legger seg og hun våkner med den i hånda. Bobby har jentene, så dem trenger hun ikke å tenke på, og må Gud ha henne tilgitt, de er overhodet ikke i hennes tanker.

Dette fenomenet har bredt seg som en farsott over hele verden, og ingen aner hva faen det er som skjer.

I begynnelsen var det beroligende fjes på TV, talspersoner fra helsedirektoratet som sa at det var et virus, ikke veldig alvorlig, de fleste ble helt fine igjen, og det bare så ut som om unge jenter ga folk dødelige elektriske støt med hendene. Vi vet jo alle at det ikke går an, ikke sant, det er jo galskap – nyhetsankrene lo så voldsomt at sminken deres sprakk opp. For moro skyld dro de et par marinbiologer inn i studio for å prate om elektriske åler og kroppsfunksjonene deres. En fyr med skjegg, en dame med briller, noen fisker i et akvarium – sånt blir det frokost-TV av. Visste du at han som oppfant batteriet ble inspirert av å studere elektrisk ål? Nei, det visste jeg ikke, Tom, det var interessant. Jeg har hørt de kan ta livet av en hest. Det mener du ikke, det ville jeg aldri ha trodd. Et laboratorium i Japan skal visstnok ha fått strøm til juletrelysene sine fra en tank med elektriske åler. Men det kan vi jo ikke bruke disse jentene til, kan vi vel? Det tviler jeg på, Kristen, det tviler jeg på. Men det virker som om julen kommer tidligere for hvert år, gjør det ikke? Over til værmeldingen.

Margot og byrådet tar det på alvor flere dager før nyhetsredaksjonene forstår at det er ekte. Det er de som mottar de tidlige rapportene om slåssing på lekeplassene. En underlig, ny form for slåssing der gutter – for det meste gutter, noen ganger jenter – blir liggende igjen og vri seg i åndenød, med arr som likner slyngplanter oppetter armer eller bein, eller tvers over magen. Det første de tenker på etter sykdom, er et nytt våpen, noe disse ungdommene tar med seg på skolen, men da den første uka går over i uke to, skjønner de at det ikke er tilfellet.

De kaster seg over en hvilken som helst sinnssvak idé, og klarer ikke å skjelne det plausible fra det latterlige. Seint en kveld leser Margot en rapport fra et forskerteam i Delhli, som er de første til å oppdage remsen med tverrstripet muskulatur tvers over jenters kragebein som de gir navnet elektrisitetsorganet eller hespen på grunn av de vridde fibrene. Teorien deres er at elektroreseptorer i hver ende av kragebeinet muliggjør en form for elektrisk ekkolodding. Kimer til denne hespen har blitt observert ved hjelp av MRI av kragebeinet til nyfødte jentebabyer. Margot tar en kopi av rapporten og mailer den til alle skolene i delstaten; i mange dager er dette det eneste vitenskapelige funnet i et virvar av løse rykter. Selv Daniel føler et øyeblikks takknemlighet, før han husker at han hater henne.

En israelsk antropolog mener at utviklingen av dette organet hos mennesker er et ugjendrivelig bevis på vannapehypotesen; at vi er hårløse fordi vi ikke kommer fra jungelen, men fra havet, der vi en gang i tida terroriserte havdypene lik den elektriske ålen eller den elektriske skaten. Predikanter og TV-evangelister griper tak i nyheten og klemmer ut en saft de tolker som utvetydige tegn på at dommedag er nær. På et
137
populært diskusjonsprogram bryter det ut slåsskamp mellom en vitenskapsmann som forlanger at De elektriske jentene blir kirurgisk undersøkt, og en gudelig type som tror de er akopolypsens budbringere og ikke må røres av menneskehånd. Det krangles allerede om hvorvidt fenomenet alltid har ligget latent i det menneskelige genom og har blitt vekket til live igjen, eller om det er en mutasjon, en fryktelig misdannelse.

Like før hun sovner, tenker Margot på hvordan sommerhuset ved innsjøen én eneste dag hver sommer blir omsvermet av flygemaur; de ligger i et tjukt lag på bakken, kravler på husets tømmervegger, vibrerer på trestammene – lufta er så full av maur at du er redd for å puste dem i deg. De lever under jorda året rundt, helt aleine. Etter å ha vokst ut av egget, livnærer de seg av et eller annet – jord eller frø eller noe – og bare venter, venter. Og en vakker dag, da temperaturen har vært helt riktig akkurat mange nok dager og luftfuktigheten er helt perfekt … tar alle til vingene samtidig. For å finne hverandre. Sånne tanker kan ikke Margot dele med andre. Folk ville tro hun hadde blitt gal av alt stresset, og gudene skal vite at det er mange som gjerne skulle ha tatt plassen hennes. Men etter en hel dag med lesing av rapporter om ungdommer som har fått brannskader og slaganfall, og om jentegjenger som har slåss og blitt satt i forvaring for sitt eget beste, ligger hun likevel i senga og tenker: Hvorfor nå? Hvorfor akkurat nå? Og om og om igjen ser hun for seg disse flygemaurene som venter på det rette øyeblikket, venter på våren.

Etter tre uker ringer Bobby og forteller at Jocelyn har blitt tatt i slåssing.

De hadde skilt guttene fra jentene den femte dagen; det virket som det eneste fornuftige da det først var fastslått at det var jentene som sto bak. Og allerede er det foreldre som nekter sønnene sine å gå ut aleine, ber dem holde seg i nærheten. «Når du først har vært vitne til det,» sier en gråfjeset kvinne på TV. «Jeg så en jente gjøre det mot en gutt i en park uten noen som helst grunn, og han blødde fra øynene. Fra øynene. Når du først har vært vitne til det, slipper ingen mødre sønnene sine ut av syne.»

De kunne ikke holde stengt for alltid, så de omorganiserte. Rene guttebusser brakte dem trygt til rene gutteskoler. De ble fort vant til det. Du trengte bare å se et par videoer på nettet før frykten tok strupetak på deg.

Men for jentene har det ikke vært så enkelt. De kan ikke skilles fra hverandre. Noen av dem er sinte og noen er slemme, og nå som alt har kommet for en dag, er det noen som konkurrerer om hvem som er sterkest og dyktigst. Det har forekommet skader og uhell; en jente har blitt blindet av en annen. Lærerne er redde. TV-orakler sier: «Bur dem inne hele gjengen, på isolat.» Så vidt man forstår, dreier det seg om alle jenter i femtenårsalderen. Eller så godt som alle. Og man kan jo ikke bure dem inne, alle sammen, det er meningsløst. Likevel skrikes det opp om det.

Nå har Jocelyn blitt tatt i å slåss. Pressen har fått nyss om det før Margot får kommet seg hjem og truffet datteren. Reportasjebiler rigger seg til på plenen hennes da hun kommer fram. Fru borgermester, kan du gi en kommentar til ryktet om at datteren din har sendt en gutt på sykehus?

Nei, det kan hun ikke.

Bobby er i stua sammen med Maddy. Hun sitter i sofaen mellom beina hans med et glass melk mens hun ser på Powerpuff Girls. Hun kikker opp idet mora kommer inn, men leer seg ikke, flytter bare blikket tilbake til TV-skjermen. En tiåring på vei mot femten. OK. Margot kysser Maddy på hodet mens Maddy prøver å se forbi henne for ikke å gå glipp av noe. Bobby klemmer hånda til Margot.

«Hvor er Jos?»

«Oppe.»

«Og?»

«Hun er like redd som alle andre.» «Hm.»

 

Margot lukker døra stille bak seg.

Jocelyn ligger rett ut på senga med herr Bjørn i armene. Hun er fortsatt bare barnet.

«Jeg skulle ha ringt,» sier Margot, «med det samme dette begynte. Beklager.»

Jocelyn er gråten nær. Margot setter seg forsiktig på kanten av senga, som for ikke å velte den. «Pappa sier at du ikke har skadet noen, i alle fall ikke alvorlig.»

Det blir en pause, men Jos sier ingenting, så Margot fortsetter. «Var det … tre andre jenter? Jeg er klar over at det var de som begynte. Den gutten skulle aldri ha rørt deg. Alle er undersøkt på legevakten. Du ga ikke gutten noe annet enn et sjokk.»

«Jeg vet det.»

Der ja. Verbal kommunikasjon. Det er jo en begynnelse.

«Var det … første gang du gjorde det?»

Jocelyn himler med øynene. Hun fikler med sengeteppet.

«Dette er noe helt nytt for oss begge, ikke sant? Hvor lenge har du holdt på med det?» Hun mumler så lavt at det er så vidt Margot hører henne.

«Et halvt år.»

«Et halvt år

Feil. Gi aldri uttrykk for vantro, bli aldri opprørt. Jocelyn trekker knærne mot seg.

«Beklager,» sier Margot. «Jeg bare … jeg ble bare over rasket.»

Jos rynker panna. «Mange av jentene begynte før meg. Det var … det var bare på gøy, liksom, da det begynte … som statisk elektrisitet.»

Statisk elektrisitet. Som å gre håret og feste en ballong til det? Sånt som seksåringer driver med i bursdagsselskaper hvis de kjeder seg.

«Det var noe gøy og sprøtt som jentene drev med. Vi så hemmelige videoer på nettet. Hvordan man gjorde triks med det.»

Ja, akkurat sånn er det, det øyeblikket da enhver hemmelighet du har for foreldrene dine, blir dyrebar. Alt du vet at de aldri har hørt om.

«Hvordan … hvordan lærte du deg det?»

Jos sier: «Vet ikke. Jeg bare følte at jeg kunne det, skjønner du? Det er liksom en slags … vridning

«Hvorfor sa du ikke noe? Hvorfor fortalte du meg det ikke?»

Hun ser gjennom vinduet, ut på plenen. Menn og kvinner med kameraer samlet seg allerede bak det høye bakgårdsgjerdet.

«Vet ikke.» Margot husker at hun prøvde å snakke med sin egen mor om gutter eller om sånt som skjedde på fester. Om hvor langt som var for langt, hvor hånda til gutten burde stoppe. Hun husker hvor komplett umulige disse samtalene var.

«Vis meg.»

Jos smalner blikket. «Jeg kan ikke … jeg kan skade deg.»

«Har du øvd? Kan du kontrollere det godt nok til å vite at du ikke dreper meg, eller gir meg et anfall?»

Jos trekker pusten dypt. Blåser opp kinnene. Slipper lufta langsomt ut igjen. «Ja.»

Mora nikker. Dette er jenta hun kjenner: pliktoppfyllende og ordentlig. Fortsatt Jos. «Vis meg, da.»

«Men jeg har ikke så god kontroll at jeg kan hindre det i å gjøre vondt, altså.»

«Hvor vondt da?»

Jos sprer fingrene og ser ned på håndflatene sine. «Kraften kommer og går. Noen ganger er den sterk, andre ganger er den borte.»

Margot kniper leppene sammen. «Greit.»

Jos strekker fram hånda, trekker den til seg igjen. «Jeg vil ikke.»

En gang i tida var det Margots ansvar å holde ren hver eneste lille fold i dette barnets kropp. Det føles ikke greit ikke å kjenne sitt eget barns styrke. «Ingen flere hemmeligheter nå. Vis meg.» Jos er på gråten. Hun legger pekefingeren og langfingeren på armen til mora. Margot tror hun skal få se Jos gjøre noe, holde pusten eller rynke panna eller spenne musklene i armen, men det skjer ingenting. Bortsett fra smerten.

Hun har lest de foreløpige rapportene fra helsedirektoratet som bemerker at kraften «særlig påvirker smertesenteret i menneskehjernen», hvilket betyr at selv om det ser ut som elektrisk støt, gjør det mer vondt enn nødvendig. Det er en målrettet ladning som forårsaker en respons i kroppens smertereseptorer. Likevel hadde hun regnet med at det syntes, at huden hennes ble tørr og rynkete eller at strømmens lysbue var synlig, lynrask som et slangebitt.

I stedet kjenner hun lukta av vått løv etter kraftig regnvær. En appelsinhage med råtnende vindfallstrær, akkurat som på gården til foreldrene hennes.

Og så kommer smerten. Den begynner som en murrende verking i underarmsbeinet på stedet der Jos berører henne. Så sprer den seg gjennom muskler og ledd. Den blir mer intens. Noe får underarmsbeinet til å knake, vrir det, bøyer det, og hun har lyst til å be Jos om å slutte, men klarer ikke å åpne munnen. Smerten borer seg gjennom knokkelen som om den splintres innenfra, og hun ser for seg en svulst selv om hun ikke vil, en massiv, klebrig klump som sprenger seg ut fra margen i armen hennes, splintrer albubeinet og spolebeinet til skarpe tagger. Hun er uvel. Hun føler trang til å skrike. Smerten stråler gjennom armen hennes og videre, ledsaget av kvalme, gjennom hele kroppen. Det er ikke en del av henne den ikke har rammet nå; hun kjenner den gjenlyde i hodet og nedover langs ryggraden, over ryggen, rundt halsen og ut langs kragebeinet.

Kragebeinet. Det har bare vart noen sekunder, men føles mye lenger. Bare smerte kan gjøre en så oppmerksom på kroppen; det er slik Margot registrerer gjenklangen i brystet sitt. Blant smertens skoger og fjell lyder en slags kimen langs kragebeinet. Som et gjensvar.

Det minner henne om noe. En lek hun lekte som jentunge. Pussig: Hun har ikke tenkt på den leken på årevis. Hun har aldri fortalt noen om den; hun visste at hun ikke måtte gjøre det, selv om hun ikke visste hvorfor. I leken var hun en heks som kunne lage en kule av lys i håndflaten. Brødrene hennes lekte at de var romvesener med strålegevær av plast som de hadde kjøpt med kuponger fra pakkene med frokostblanding, men den lille leken hun lekte helt for seg selv mellom bøketrærne i utkanten av tomten deres, var annerledes. I den leken trengte hun verken strålegevær eller romhjelm eller lyssabel. I leken Margot lekte som barn, hadde hun nok med seg selv.

Det kommer en prikkende følelse i brystet og armene og hendene. Som når en sovende arm våkner. Smerten er ikke borte, men den er irrelevant. Det er noe annet som skjer. Intuitivt graver hun hendene ned i Jocelyns vatterte sengeteppe. Hun kjenner duften av bøketrærne som om hun var inne bakde beskyttende stammene igjen; moskusduften av gammelt tømmer og fuktig leirjord.

Hun sender sitt lyn helt til jordens ytterkanter.

 

Da hun åpner øynene, er det et mønster omkring begge hendene hennes. Konsentriske sirkler, lyse og mørke, lyse og mørke, har etset seg inn i sengeteppet der hun grep tak i det. Og hun vet det, hun kjente vridningen, og hun husker at hun egentlig alltid har visst om det, og at det alltid har tilhørt henne. At hun kan krumme hånda om det. At hun kan beordre det til å slå.

«Herregud,» sier hun. «Å herregud.»

 

Til toppen