Utdatert nettleser Det ser ut som du bruker en gammel nettleser. Faktafyk.no krever IE 8 og nyere versjoner av Internet Explorer. Last ned nyere nettleser her

Kan jeg bli med deg hjem

Marie Aubert Oktober 2016

HJEMME

VI MØTTES PÅ LEKEPLASSEN natta før den første søndagen i sommerferien. Malene overnattet hos meg. Vi lå våkne og så videoer på YouTube lenge etter at mamma hadde lagt seg. Jonas og Kristoffer drev og sendte oss meldinger på chatten, de satt oppe og spilte playstation i kjellerstua hos Kristoffer. I ettida spurte de om vi ville bli med ut og finne på noe. Vi kledde på oss og gikk ned trappa, lydløst, og klemte oss forbi pappeskene med pappas ting i gangen. Det var lamper og klær og bøker og Sonos- systemet mamma og jeg hadde gitt ham til jul, han hadde aldri funnet ut av hvordan han skulle sette det opp.

– Hvordan ser jeg ut, sa jeg da vi kom til lekeplassen.

– Helt grei, sa Malene, hun så bare på Kristoffer.

Han og Jonas satt på hver sin huske. Da de så oss, tok de i fart og hoppet av på det høyeste punktet.

– Så tøffe dere er, sa Malene og flirte.

Vi satte oss på kanten rundt sandkassa. Det var kaldt, under gatelyktene var det kjegler av fuktig tåke.

– Skal dere flytte, eller? spurte Kristoffer. Han hadde shorts og converse og så ut som han frøs. Beina hans var hårete.

– Jeg vet ikke, sa jeg. – Moren din har vel ikke råd til å ha huset selv, sa Jonas.

– De skal bare ha en time-out, sa jeg.

– Tror du på det, sa Jonas.

Jeg så ned. Kristoffer rakte i sanden med en pinne. Han trengte ikke si så mye. Da vi gikk på ungdomsskolen, var han for kul for meg og Malene, men nå hadde han begynt å henge med Jonas og ble med når vi skulle møtes. Jeg ville ikke begynne å gråte så han så det.

Jonas var det ikke så farlig med, han var liten og tynn og vi hadde kjent ham bestandig.

– Mine skulle også ha time-out, sa Jonas.

–Whatever, sa Malene og så seg rundt. – Hva skal vi finne på?

– Det blir vel litt kaldt å sitte her, i hvert fall, sa Kristoffer. Vi lyttet etter festlyder vi kunne gå etter, men alt vi hørte, var bilene på hovedveien, en sirene nede fra byen og en hund som bjeffet. Kristoffer sendte melding til noen i b-klassen som han trodde kanskje visste om noe, vi ventet en stund, men det kom ikke noe svar.

Jeg ville ikke gå hjem igjen. Jeg tenkte på pappeskene i gangen, alt som lå i dem, alle tingene jeg aldri hadde tenkt på at var pappas, det var ting som hadde tilhørt oss, mamma og pappa og meg. Nå var de plutselig bare hans, og han var én, og mamma og jeg var noe annet. Han hadde ikke vært hjemme på en uke.

–Mamma har nøkler til naboene våre, sa jeg. – Hun skal passe katten deres mens de er på ferie. Det er ingen hjemme.

– Seriøst? sa Kristoffer.

– Jeg kan hente nøklene nå, hvis dere vil, sa jeg.

Malene glodde på meg, som om jeg plutselig hadde begynt å kle av meg eller noe.

Jeg låste opp døra mens de andre så på. Det var malt fire smilende strekmennesker på skiltet ved inngangsdøra, to i kjole og to i bukse.

SIRI OG MARCUS

SIVERT

SELMA

Jeg kjente dem ikke ordentlig. Mamma pleide å snakke med dem over hekken i hagen, de grillet ofte når det var sommer. Faren var svensk og blid og ropte «tjäna» til oss, nesten skjult bak den kjempestore grillen. Moren var litt surere, hun hørtes i hvert fall sånn ut i stemmen når hun ropte på Sivert og Selma og sa de måtte komme og hjelpe til med å dekke bordet. De var yngre enn meg og sjenerte, og faren rusket begge i håret og ga dem klemmer, han kalte Sivert for «grabben» og Selma for «hjärtat».

Vi hørte et dunk inne fra mørket da vi låste oss inn. Jonas skvatt, og vi andre lo, det var bare katten. Den strøk seg mot beina til Kristoffer.

– Kristoffer har draget på katter, sa Jonas. – Katter og damer.

Vi skrudde ikke på lyset, men jeg kunne se at huset lignet vårt, rommene var like store. Men de hadde det hvitere og lysere, gulvene virket blanke, og det var ingen flytteesker eller rotete stabler med bøker noe sted, alt var der det skulle være. Vi gikk en runde og kikket inn på badet og på rommet til Selma, på veggen hang Justin Bieber med karamellfarget drømmeblikk, det lo vi av. På rommet til Sivert hang en plakat med Magnus Carlsen, vi lo enda mer av det. Det var ingen av oss som turte å gå inn på soverommet til Siri og Marcus. Jonas fant noe hvitvin på kjøkkenet, vi satt i mørket i stua og drakk rett av flasken etter tur. Av og til når jeg snudde meg mot Kristoffer, støtte blikket vårt sammen, jeg ble svett i hendene og nappet til meg blikket igjen.

Klokka tre reiste Malene seg og sa at hun ville hjem, hun var sur og trøtt. Vi hadde drukket opp vinen, og Kristoffer halvsov med katten i fanget. Jeg var sliten i hele kroppen, men glassklar i hodet og glad. Det kunne ha vært vår katt, vårt hus. Det var ingen grunn til at vi ikke skulle være der.

Jeg sov lenge neste dag. Mamma vekket meg til slutt. Malene hadde gått hjem. Jeg hørte lyden av regn før jeg åpnet øynene.

– Har pappa hentet tingene, sa jeg.

– Han var her klokka ti, sa mamma.

– Du skulle vekke meg når han kom, sa jeg.

– Du sov så godt, sa mamma.

Jeg gikk fra rom til rom. Det lå bøker utover gulvet i stua. Tv-en og dvd-spilleren og lp-spilleren var borte. Veggene hadde bleke firkanter etter bilder som hadde hengt der, i noen av bokhyllene var det bare støv igjen. På arbeids rommet manglet nesten alt, kontorstolen, den stasjonære pcen, lampa. Det minnet om hvordan huset hadde vært da vi nettopp hadde flyttet inn. På soverommet til mamma sto det to store pappesker. Jeg gikk bort og kikket oppi, hun hadde lagt en del av vinter klærne sine i dem.

– Jeg skal kjøpe ny dvd-spiller, sa mamma mens jeg spiste frokostblanding. – Ikke tenk på det.

– Jeg ser ikke på dvd, sa jeg. Jeg så på henne mens hun dro kluten over kjøkkenbenken og skylte melkekartongene. Mamma hadde fått tilbake det kjappe i stemmen, men hun så ikke på meg lenger, hun
ba meg invitere venninner og kom seint hjem fra jobb. Om kveldene satt hun lenge i telefonen, hun gikk inn på kjøkkenet og lukket døra for å snakke i fred.

– Hvor er pappa, egentlig, sa jeg.

– Det er ikke noe du skal bekymre deg over, sa hun. – Vil du ha en kopp te?

Jeg visste egentlig hvor pappa var, jeg trodde i hvert fall det, det var noe med en som het Ragnhild. Hun hadde åpen profil på Facebook, og på nesten alle bildene sto hun med de to barna sine foran en eller annen fjellstue. På det siste var pappa med. Det var tatt på fjellet, det også, foran en varde. Han sto ved siden av henne i den røde anorakken sin og smilte, med solbriller på og med hånden på skulderen til den ene ungen, sånn som han pleide å stå med meg når vi tok bilder.

Jeg sto opp om natta og meldte de andre før jeg låste meg inn i huset igjen. Katten var ikke der, mamma måtte ha sluppet den ut tidligere på dagen. Malene kom først, rett etter kom Jonas. Kristoffer kom litt seinere, han hadde lengst vei.

– Vi sjekker soverommet, sa jeg, og Malene glodde på meg igjen. Det pleide å være hun og ikke jeg som turte ting. Soverommet til Siri og Marcus luktet annerledes, andre folks lukt. Sengetøyet var blått og svalt. Jonas og Kristoffer dumpet ned på senga og husket opp og ned.

– Hva tror dere de har i nattbordskuffene? sa Malene.

– Håndjern, sa Jonas. – Vibrator. Buttplug.

Kristoffer dro ut en skuff.

– Bøker, sa han. – Og ørepropper.

– Sykt dårlig sexliv, sa Malene.

Jeg så på Kristoffer i mørket. Nå holdt han blikket, det søkk i magen. Jeg kjente meg nervøs, det var et slags fnis i halsen som ville opp. Da Malene og Jonas gikk for å finne noe å drikke, kysset vi, han kysset vått og mykt, vi pustet inn i munnen på hverandre. Jeg hørte klirring og latter fra stua. Ansiktet hans var slapt og søvnig, jeg kneppet opp buksa og grep rundt håndleddet hans.

– Oi, sa han og så forskrekket på meg da han kjente at jeg var våt. Det tok ikke lang tid, det ristet som et hardt lyn gjennom kroppen, og jeg vaklet i knærne. Vi sto stille mens jeg fant igjen pusten. Jeg var svett i nakken. Han luktet på fingrene sine.

– Ikke gjør det, sa jeg og rakk akkurat å kneppe igjen før Malene stakk hodet inn.

– Kommer dere snart, sa hun og så fra Kristoffer til meg.

Vi lå i den ene sofaen, Malene og Jonas i den andre. Vi lukket øynene og lot som om de ikke var der. Av og til hørte jeg dem kline eller flytte på seg, pusten til Jonas som ble raskere. Jeg lå med kinnet mot brystkassa til Kristoffer, kroppsvarmen pakket meg inn som et godt teppe, og jeg drømte korte drømmer, våknet og sovnet igjen. Innimellom kjente jeg hånden hans bevege seg langsomt under t-skjorta, eller over rumpa utenpå klærne. Da det begynte å bli lyst, gikk vi ut, svimete av trøtthet, frosne så vi hakket tenner. Kristoffer måtte minne meg på å låse døra, han kysset meg med dårlig morgenånde. Malene gikk uten å si ha det til meg.

Mamma dro på jobb før jeg våknet. Det regnet og regnet. Det kjentes ikke som sommer, det var som en årstid som verken var vår eller sommer eller høst, en som ikke het noe. Ragnhild hadde lagd et hjerte på statusoppdateringen sin, og pappa hadde liket det, mange andre også. Jeg gikk inn på soverommet til mamma og så at hun hadde satt fram flere pappesker, hun hadde pakket ned en del av kjolene sine. Det var som om alt prøvde å si meg noe, men jeg skjønte ikke hva det var. Jeg gikk og la meg i senga igjen med Macen, jeg så kattevideoer og Game of Thrones og sto ikke opp hele dagen, jeg ville ikke være i stua i alt rotet. I femtida sa jeg hei til Kristoffer. Han svarte med en gang, smiley og takk for i går. Jeg spurte om vi skulle møtes i huset i natt også, alene, han sendte flere smileyer tilbake, tommel opp, jeg kjente halsen min bli trang, det prikket ut i hendene.

Mamma dekket til middag på kjøkkenbordet.

– Det ser ut som vi skal flytte igjen, sa jeg og så på henne.

– Ikke tenk på det, sa mamma, hun nynnet og så ut av vinduet.

Kristoffer sto utenfor huset klokka to.

Vi spiste en pakke med serranoskinke fra kjøleskapet, en potetgullpose, en boks Mövenpick-is med karamell som vi fant i fryseren, vi spiste den rett av boksen. Vi satt i den mørke stua og drakk vodka mens han klappet katten og jeg trakk beina opp i sofaen, som om jeg bodde der, som om det var min stue, vår stue. Vi lo av alt, og innimellom klinte vi. På badet prøvde jeg tre fuktighetskremer og tok én parfyme på hvert håndledd, begge luktet damete. Til slutt åpnet vi skapene på soverommet. Jeg kjente på trusene som lå der, de var myke og hadde blonder. Kristoffer hadde funnet en flosshatt lengst inne i skapet. Jeg tok ut en tynn, svart kjole.

– Ta den på deg, da, sa Kristoffer.

Han så på mens jeg kledde av meg. Jeg fikk ham til å trekke igjen glidelåsen i ryggen.

– Så jævlig bra, sa han og lo da jeg snudde meg mot ham.

– Du må prøve en dress, sa jeg. Han skiftet foran meg, jeg så at han hadde halvveis ståpikk under bokseren, og han knyttet slipset selv. Vi så oss i det store speilet i gangen, Kristoffer tok på seg flosshatten, og jeg lo så jeg måtte bøye meg. Vi tok et bilde med telefonen hans. Jeg så ut som en annen, eldre i ansiktet, jeg kjente meg hjemme.

Jeg våknet av at jeg måtte tisse. Han lå inntil meg, hele veien langs ryggen og rumpa mi. Dyna hadde vår lukt nå, kropp og kondomer og kyssing og dårlig ånde. Da jeg kom tilbake fra badet, våknet han.

– Du har jo ikke klær på deg, sa han og smilte.

– Nei, sa jeg. Jeg så ut av vinduet, over gata. Det var grått og nesten lyst ute. Det var mørkt i huset vårt, både på mitt rom og på soverommet til mamma og pappa. Det så tomt ut.

Han sto opp og kledde på seg og la haka på skulderen min.

– Jeg må hjem nå, sa han.

– Ikke ennå, sa jeg.

– Du kan bo her sammen med meg. Han lo.

– Jeg reiser på ferie på fredag, sa han.

– Da må du nok bo her helt alene. – De kommer ikke til å merke noe, sa jeg.

Jeg lo ikke.

– Kutt ut, sa han.

– Vær her litt til, da, sa jeg. – Vær så snill.

Jeg kysset ham i halsgropen, mange ganger. Han ristet på hodet og gjorde seg fri. Han ville ikke se på meg lenger.

Etter at han var gått, kledde jeg på meg og prøvde å re opp senga, men jeg fikk ikke dynene til å ligge sånn som de hadde ligget. Jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av det brukte kondomet heller, jeg gikk på badet og prøvde å skylle det ned i do, men det ble liggende i skåla og flyte. Det gikk ikke. Jeg fikk det ikke til. Jeg satte meg ned på badegulvet, pusten ble hengende i brystet og stange. Det bredte seg over meg som en kald febersvette, fra nakken og utover skuldrene og armene. Først kom jeg bare til svareren.

Jeg prøvde igjen, da svarte hun etter to ring.

– Hei, sa jeg.

– Hva er det, sa mamma. Stemmen hennes var grumsete og trøtt. Jeg sa ingenting.

– Hvorfor ringer du? sa hun. Uroen trengte gjennom det trøtte i stemmen hennes, og jeg hørte at hun sto opp.

– Er du ikke hjemme?

Jeg gikk inn på soverommet og så over til huset vårt. Lyset ble tent på rommet mitt. Jeg kunne se henne gå inn der, jeg kunne se plakatene mine og skrivepulten.

– Men hvor er du? ropte hun. – Har det skjedd noe? Kan du si meg hvor du er?

Hun så ut av vinduet, men uten å se meg, jeg så henne snu seg fram og tilbake, bråvåken og redd. Jeg gråt. Hun hadde på seg den stripete nattkjolen, jeg visste at den luktet som henne.

Genre: Novelle

Novelle er en kort, fiktiv, fortellende prosatekst som ofte avgrenser seg til en enkelt begivenhet, fremstilt i sammentrengt og fortettet form. Novellen kan være kort fordi materialet er av lite omfang (én begivenhet, ett høydepunkt, én kritisk hendelse), men kan også fortelle om flere hendelser og et langt tidsforløp gjennom konsentrasjon om det vesentlige og utelatelse av detaljer. Les mer om sjangeren her.

Her er noen gode novellesamlinger:

 

 Arbeidsnever (2016) av Jan Kristoffer Dale

Novellene i Arbeidsnever handler om de som har falt utenfor; de som ikke fiksa skolen, og droppa ut. De ufaglærte. De som aldri flytta hjemmefra. De som aldri fant noen å slå seg ned sammen med, og de som har blitt forlatt.  Vi møter Trygve som snart skal bli far, og som har en usikker og tung lagerjobb, Frank som bor hjemme med sin mor og i det siste har fått et godt øye til den nye dama på kroa. I tillegg møter vi tre gamle venner som drar på hyttetur bare for å havne i ei grøft, og ungkaren Andrè som må ta en kikk på sitt eget liv.

Novellene utspiller seg i samme miljø, og handler om vanlige menneskers liv og arbeid. Alle sliter de med sitt: usikkerheten, kjærligheten, økonomien og seg sjøl. Noen er fanget i situasjoner de ikke kommer seg ut av, mens andre må ta et valg om hvem de vil være, og hvordan de vil leve.

Menn som ingen treng  (2016) av Frode Grytten

Menn som kjører vekk. Menn som blir igjen. Menn som krasjar nye bilar. Menn som er på veg ned. Menn med for mykje gjeld. Menn med uvanlige kjønnsorgan. Einsame menn. Fredelige menn. Valdelige menn. Ærlige menn. Kriminelle menn. Menn ein stad midt imellom. Menn frå Rjukan. Menn frå Lillestrøm. Menn frå Fyllingsdalen. Menn frå Warszawa. Menn i eit nytt og skrudd Noreg. Menn som treng kvinner. Menn som treng menn. Menn som ingen treng.

Menn som ingen treng er Frode Gryttens niande novellesamling, og det er ni år sidan han sist utgav noveller, denne sjangeren som kanskje står forfattaren nærmast. Samlinga rissar opp eit kart over Noreg og Europa – her finst desperasjon, kjærleik, håpløyse og komikk.

En håndbok for vaskedamer (2016) av Lucia Berlin

En alkoholisert mor kjemper for å greie å sende ungene sine på skolen om morgenen. Fattige, unge jenter drar i desperasjon over grensen til Mexico for å få utført ulovlig abort. En eldre kvinne gir bort husnøkkelen sin til en fremmed – i tilfelle hun skulle falle død om. Vaskedamer låser seg inn hos familier som ikke ser dem. Med skarphet, humor og genuin empati skildrer Lucia Berlin fattigdom og uvitenhet, arbeid og misbruk, menneskelighet og kjærlighet, hverdagsgleder og overlevelse. Hun kan som få andre lede leseren fram til glimt av skjønnhet – på myntvaskeriet og i brennevinssjappa, hos strevende alenemødre og slitne alkoholikere.

Olive Kitteridge (2015) av Elizabeth Strout.

Den lille småbyen Crosby i Maine ser kanskje ikke ut som all verden der den ligger, stille og gammelmodig. Men for den som vet å se etter, er Crosby hele verden. Og i de små og vanlige livene som leves der, kan vi møte alle menneskehetens store dramaer: begjær, fortvilelse, sjalusi, svik, håp, trofasthet og kjærlighet. I hvert av disse dramaene spiller også Olive Kitteridge sin helt egen rolle

 

 

 

Tiggerpiken (1977) av Alice Munro.

Historien om Rose er historien om en kvinnes forsøk på å finne og akseptere seg selv. Hun har spilt mange roller i sitt liv. Men er det roller hun har valgt selv? Har hun ikke alltid bare vært den som omgivelsene forventet hun skulle være? Har hun noen gang vært seg selv? Og hvem var hun egentlig?

 

 

 

 

Sånn mister du henne (2013) av Junot Díaz

Nå har Díaz vendt sitt talent mot kjærlighetens besettende og umulige kraft, blind kjærlighet, ulovlig kjærlighet, kjærlighet som forsvinner, foreldrekjærlighet. På en strand i denDominikanske republikk forvitrer et dømt kjærlighetsforhold. I et sykehusvaskeri i New Jersey vasker en kvinne klærne til elskeren sin og tenker på hans kone. I Boston kjøper en mann en baseballkølle og hanske til sin eneste sønn, et kjærlighetsbarn.

I sentrum av disse fortellingene står den sjarmerende og uimotståelige Yunior, en ung, sjarmerende tøffing som er like besatt av kjærlighet som han er skjødesløs. I en energisk, innovativ, øm og morsom prosa, blottlegger fortellingene den uendelige lengselen og uunngåelige svakheten i menneskenes hjerter. De minner oss på at begjær alltid seirer over erfaring, og at kjærligheten varer evig.

Sommerhus, senere (2001) av Judith Hermann

Disse novellene befolkes av relativt unge mennesker. Referansene deres er PJ Harvey, Wen og David Bowie, samt en mengde kafeer og klubber, og litt LSD og kokain. Judith Hermanns scene er nattsvermernes Berlin og heltene og heltinnene hennes er sarte, melankolske figurer med en lakonisk holdning til livet. Novellesamlingen, som kom ut i Tyskland i 1999, har fått stor oppmerksomhet og var etter kort tid trykket i 12 opplag. Dette er 68-ernes barn. Men det er på ingen måte noe overflateunivers som beskrives. Novellene er stramme og enkle, og Judith Hermann vet å antyde. Som når man leser Raymond Carvers noveller, kan leseren komme til å stille spørsmål som «Hvorfor er disse menneskene her?», «Hva har ført dem hit?», «Hvor kommer de fra?». Sommerhus, senere er den unge, tyske forfatteren Judith Hermanns debutbok.

 

Til toppen