Havboka
eller Kunsten å fange en kjempehai fra en gummibåt på et stort hav gjennom fire årstider
To kompiser får en vill idé – å fange håkjerringa, verdens største kjøttetende hai, fra en gummibåt på havet i Lofoten. Som agn er det imidlertid bare kadaveret til den skotske høylandsoksen som er godt nok.
Det var en kveld som denne, to år tidligere, Hugo første gang kom inn på håkjerringer. Hugos far hadde vært på hvalfangst siden han var åtte år gammel, og sett hvordan håkjerringa kom opp fra dypet og åt store stykker av spekket på hvalene mens mannskapet drev og flenset dem langs siden av båten. Han fortalte om hvordan de harpunerte en innpåsliten håkjerring og heiste den opp etter sporden med bommen. Selv i halvdød tilstand, mens den hang opp ned og hadde fått en hvalharpun tvers gjennom ryggen, glefset den i seg en stor luns friskt hvalkjøtt som lå på dekket.
Det tok evigheter før håkjerringa døde. Den kunne ligge i timevis og la blikket følge folk som gikk rundt på dekk, noe mange hardbarkede fiskere opplevde som uhyggelig. Faren til Hugo unnlot heller ikke å fortelle ham om noe som hendte mens de lå og drev på Vestfjorden med fiskebåten «Hurtig» en varm sommerdag. En av fiskerne fikk lyst til å kjøle seg ned med en svømmetur, og stupte i sjøen. Han kom faderlig fort tilbake i båten da en håkjerring plutselig dukket opp i overflaten bare noen meter unna, til resten av mannskapets store forlystelse.
Slike historier gjødslet Hugos fantasi, og i førti år hadde de ligget og gjæret i ham. Når han fortalte om håkjerringa, fikk han en spesiell glød i blikket og klang i stemmen. Historiene han hørte som barn, hadde ikke sluppet taket. Hugo hadde sett de fleste fisker og dyr som levde i havet, men han hadde aldri sett en håkjerring.
Det hadde ikke jeg heller. Hugo trengte ikke å jobbe for å overtale meg, jeg slukte kroken så å si på instinkt. Også jeg er oppvokst ved havet og har fisket siden jeg var liten gutt. Å få napp ga meg alltid den samme følelsen av at nesten hva som helst kan komme opp fra dypet. Der nede fantes en egen verden som rommet utallige skapninger jeg ikke visste noe om. I bøkene så jeg bilder av havets kjente arter, og det var mer enn tilstrekkelig: Livet i havet framsto som rikere og mer spennende enn livet på landjorda. Merkelige vesener svømte rundt, nesten rett under nesen på oss, men vi kunne ikke se dem, ikke kjenne dem, bare ane hva som foregikk der nede.
Rettighetene for utdraget gjelder for aksjonsperioden, derfor har vi måttet fjerne resten av utdraget. Utdraget var hentet fra s. 18-31.
Personlig sakprosa
Sakprosa og skjønnlitteratur har de siste ti årene nærmet seg i uttrykk og form. Dette kommer tydeligst frem i det som kalles personlig sakprosa hvor forfatteren er tydelig tilstede i teksten med sitt syn, erfaringer og historie. En kan si at det er en subjektiv sakprosa.
I bokanmeldelsen av boka Om å utfordre vanen. Samtaler om litterær sakprosa av Norunn Askeland og Eva Maagerø (red.) i magasinet Prosa kommer anmelderen med denne definisjonen på den «nye» sakprosaen:
«Forfatterne er mer subjektive og personlige, og de er opptatt av å spille med åpne kort; leserne skal vite hva som er holdbar kunnskap, og hva som eventuelt er usikker informasjon. De søker å utvikle litterære uttrykk som skiller seg fra romanens form. Den skråsikre realismen som ikke åpnet for usikkerhet, synes (langt på vei) å være død.»
Les resten av artikkelen her.
I Morgenbladet har det gått en diskusjon om forskjellen på roman og memoar. Du kan lese den her.
Her er noen eksempler på personlig sakprosa:
Fars krig (2009) av Bjørn Westlie.
Under annen verdenskrig var Petter Westlie frontkjemper og nazist. I årevis brant sønnen Bjørn inne med sine spørsmål om hva som lå bak hans valg. Så viste det seg at faren hadde lest inn sin historie på bånd. Les mer her.
Meg eier ingen (2009) av Åsa Linderborg.
Åsas pappa arbeider som herder på metallverket i Västerås. Han har de fineste blomstene på balkongen, men starter dagen med å kaste opp gårsdagens øl. Han setter av Åsa i mørket utenfor barnehagen, så hun kan vente der til de åpner. Og hun synes han er verdens beste pappa. Les mer her.
Morfar, Hitler og jeg (2015) av Ida Jackson.
Ida Jackson er barnebarnet til Per Pedersen Tjøstland – SS-mann, frontkjemper og redaktør for den nasjonalsosialistiske ukeavisen Germaneren. Hun fikk vite om morfarens bakgrunn ved en tilfeldighet.
«Morfar, Hitler og jeg» handler om hvordan hun måtte se familien sin – og seg selv – i et helt nytt lys. Hun lar leseren bli med på en reise inn i det ideologiske universet til Germanske SS Norge, kanskje den mest ekstreme organisasjonen i norgeshistorien. Les mer her.
H for hauk (2015) av Helen Macdonald.
Da hun var liten, ville Helen Macdonald bli falkoner, falketemmer. Helen endte opp med å bli historiker og forfatter, men hun beholdt interessen for de ville fuglene. Så, rett før hun fyller førti, mister Helen faren sin. Midt i mørket og fortvilelsen er det bare én ting hun kjenner, kaldt og klart: Hun vil temme en hauk. Hun vil lære seg å temme den ondeste og villeste og mest skremmende av alle rovfugler: hønsehauken. Les mer her.
Haren med øyne av rav (2011) av Edmund de Waal.
Edmund de Waal skjønte at det fulgte en gåte med familiens samling av antikke japanske netsuker – 264 utsøkte, ørsmå figurer skåret ut i elfenben. Hvem var menneskene som hadde rørt ved netsukene, holdt de små gjenstandene varsomt i hånden? Hva hadde figurene betydd for dem? Og hvordan hadde samlingen overlevd? Slik begynner Haren med øyne av rav, en bok som knapt likner på noen andre. Les mer her.
Mysteriet mamma av Trude Lorentzen
Dette er fortellingen om Mia. En glad dame som brått og uforklarlig ble psykisk syk da hun var midt i livet. Hun begikk selvmord da Trude var 15 år. Nå er Trude voksen, og hun er mamma selv. Hun forsto ikke hva som skjedde med moren sin den gangen. Kan hun forstå mer nå? Les mer her.