Utdatert nettleser Det ser ut som du bruker en gammel nettleser. Faktafyk.no krever IE 8 og nyere versjoner av Internet Explorer. Last ned nyere nettleser her

Går du nå, er du ikke lenger min datter

Anne Bitsch 2018

 

1

En rettferdig fortelling
(oktober 2007)

«Nå, der kommer dagens hovedperson», sier jeg kaldt idet likbilen kjører inn på Alderslyst kirkegård. Det er en lørdag ettermiddag i oktober. Det rasler i gyllent løv, himmelen er knallblå, lufta er skarp, men likevel mild. Jeg er sulten og kvalm, litt svimmel. Mammas ekskjæreste og mannen jeg så inderlig skulle ønske var min far, Peter, er taus. Jeg tror heller ikke han kjenner noen stor sorg, han har vært lei lenge. Peters kone, Tove, deres to voksne barn Mikkel og Martin samt min beste venninne Anne sier ikke stort. Alt er nedslåtte blikk, skraping i grus, finne ut hvor man skal gjøre av hendene, ikke si hva man tenker. De er der. Likevel føler jeg meg sykt alene, som jeg ofte gjorde det i konfrontasjoner med mamma.

Før selve seremonien er det likvake. Jeg går med målbevisste skritt mot kapellet, vil bare få det overstått, samme faen. Og så, og så, og så svikter beina under meg, og jeg ramler sammen der i grusen. Hikster, hyperventilerer, fra halsen kommer rare lyder. Peter tar tak i meg, får satt meg inntil kirkeveggen. Det kommer svart mascara på den hvite skjorta hans.

Peter og Tove veksler blikk. «Ok, jeg bare sjekker først, jeg», sier han og går bort til kapellet og inn til henne. Jeg blir sittende i grusen, ved veggen. Få minutter senere kommer vurderingen, nøkternt og usentimentalt: «Ja, hun ser jo ganske dau ut.» Han strekker ut en varm, tørr hånd, grepet er fast. Jeg kommer meg på beina.

Etter at hyperventileringen og spontanangsten har sluppet taket, går jeg bort til kapellet og gløtter inn gjennom vinduet i døra. Rykker kraftig tilbake, utbryter vantro til de andre: «Men i helvete! Har de flere der inne?» Det ser ut som det står to kister der. Det er i overkant å skulle forholde seg til ikke bare ett, men flere lik. Peter smiler skjevt.

«Nei da. Det er bare lokket til kisten.»

De andre ler, hele situasjonen er så bisarr, og befriende, på et vis. Kapellet er lite og mørkt. «Mamma, da», sier jeg og stryker henne, forsiktig, på kinnet. «Hva er det du har gjort for noe? Dette var ditt ansvar. Denne situasjonen har du selv satt deg i.»

Jeg hiver etter pusten. «Jeg vet du gjorde så bra du kunne.»

Stemmen knekker. «Men det va’kke bra nok.»

Det er min siste alvorsprat med mamma. Denne gangen møter jeg ingen protester. Ingen unnskyldninger. Ingen motstand. En tåre treffer kinnet hennes. Huden har ikke en eneste rynke. Den er kald. Munnen er så vidt åpen. Vanligvis pleier sykehuspersonalet å binde et klede rundt den dødes ansikt og hake, slik at munnen er lukket når de pårørende skal ta sitt siste farvel. Det må skje før dødsstivheten inntrer. Det rakk de ikke med mamma. Det er ekkelt, syns jeg. Hun ser vitterlig «ganske dau» ut. Den åpne munnen skaper en irrasjonell tvil hos meg. Hva gjør jeg dersom hun plutselig trekker pusten, snur hodet og snakker til meg? Ditt sinnssyke pikebarn.

Jeg trer et skritt tilbake, kjenner et stikk av skam fordi jeg vemmes av den døde kroppen. I stedet for å stå der med den verdigheten jeg hadde planlagt, får jeg assosiasjoner til skrekkfilmer.

Ens evne til å tenke rasjonelt er ikke på høyden når noen dør. Særlig ikke når det er ens mamma, og hun blir begravd på sin egen bursdag. Det er lørdag den 27. oktober 2007, og jeg har ingen varme følelser igjen for henne. Frem til fem minutter før jeg går inn i kapellet, har jeg vært helt nummen. Gjort alt på automatikk. For seks dager siden ringte Peter meg på jobben hjemme i Oslo, kort tid før jeg skulle forlate kontoret.

– Anne, det er Peter. Hvor er du nå?

– På jobb, hvordan det?

– Anne. Din mor er død.

Peter pakket aldri ting inn. Jeg puster tungt, setter meg ned på kontorstolen. Jeg husker ikke hva mer som ble sagt, bare at han sa kom til oss.

Så ringer jeg en taxi, blir kjørt hjem til Marselis’ gate, tar noen flere telefoner, bestiller flybillett. Neste morgen reiser jeg fra Gardermoen til København, blir hentet på Kastrup av Peter. Siden har jeg, hver eneste gang jeg lander på Kastrup, sett etter ham der i folkemengden i ankomsthallen, med sin lyse jakke, blå skjorte og beige skinnsko.

Han har vært død i sju år allerede. Det er ikke lenger noen som tar meg imot med en god klem.

Vi kjører i deres grå Seat stasjonsvogn til Nivå, derfra planlegges alt. Mest av ham. For Peter har kontroll, har alltid hatt det, han er en bauta, og det er ikke jeg. Avtaler møter med prest, begravelsesbyrå, advokat. Begravelse eller kremering? Må bli det siste, er ikke plass til tre kister på gravstedet der mormor og bestefar ligger begravd. Hvilken av disse 20 forskjellige urnetypene ønsker du? Kan ikke være gnien, man følger sin mor til graven bare én gang. Det får bli den i keramikk med grå glasur og fine blomster, den ville hun likt. Standard likskjorte eller hennes egen nattkjole? Mamma røyka på senga hele sitt voksne liv, det er et brennemerke i nattkjolen som ligger på kontorpulten foran meg. Jeg vil ikke at hun skal se trashy ut på sin siste reise. Likskjorte, altså. For et ord.

Hvor skal det rykkes inn dødsannonse? Politiken og Infor mation, da får hennes gamle radikale venner og tidligere partikamerater beskjed, og Ikast lokalavis, da vil også naboer få vite. Hvilke blomster i bårebuketten? Det må bli gerbera, hennes yndlingsblomst. Ikke nellik, ikke kala; dem hater hun. Hatet. Hun er ikke mer. Jeg glemmer det, et sekund. Lander på høstfarger: oransje, gult, rødt, lilla. Fresia, roser, liljer, masse, masse grønt.

Dette kan jeg. Mamma og jeg tilbrakte mye tid sammen i hagen gjennom min oppvekst.

Sanger i begravelsen? «Dejlig er jorden», helt klart. Den valgte hun i begravelsene til begge foreldrene. «Nu falmer skoven» først. Nummer tre, «Altid frejdig når du går». Og til slutt, jeg vet det er en julesang, men jeg husker hun alltid ville synge den til jul, «En rose så jeg skyde».

Det går helt greit med de forberedelsene. De første dagene etter et dødsfall er faktisk ikke de verste. Det er mye å ordne, så man får ikke dvelt ved angsten eller det uforløste. Å styre med det praktiske kjennes godt, man holder seg aktiv. Konkrete gjøremål, konkret mestring. Men sorgen, eller for mitt vedkommende mangelen på sorg, den er det verre med. Jeg er ikke lei meg og føler nesten skyld for det. Veksler mellom å være helt tom og forbanna, kommer ikke på ett eneste positivt minne om henne. Derfor skal jeg heller ikke holde tale, verken i kirken eller til kaffen med familie og venner etterpå.

Kirkerommet er badet i gult, varmt høstlys som brytes i røde, grønne og blå mosaikker og reflekteres på de hvite kalkveggene. Det er mange mennesker, noen kjenner jeg igjen, andre ansikter er fremmede. Alle kjenner meg igjen, det er jeg sikker på. Holder ikke ut å småprate med folk, vil bare at dette skal overstås. Håper ikke bitterheten synes utenpå de svarte klærne mine.

Etter å ha håndhilst på presten setter jeg meg på første rad sammen med Anne på min høyre side, og Mikkel og Martin på min venstre. Klokka 13 er alle benket og kisten rullet inn. Det går greit å synge salmene. Jeg kan dem godt, har gjort det før. «Dejlig er jorden» er kanskje den vanskeligste. Minner om julaften og mamma som synger den, høyt og falskt, trenger seg på. Som barn ble jeg alltid så flau når hun sang. Nå har stemmen hennes stilnet, og jeg sitter på denne benkeraden for tredje gang på 16 år og synger den. Sist gang var i mormors begravelse i 1999. Hun ble 95 – mamma bare 58.

Jeg er så nummen. Hvor er følelsene blitt av? Hvilken datter er det som ingenting føler når moren dør?

«Anne, jeg vet at hun har gjort deg vondt. Vi skal ikke late som de tingene ikke hendte. Men du må huske på at moren din ikke er her lenger til å fortelle oss hvorfor det ble slik», sa presten da vi diskuterte innholdet i prekenen på telefonen få dager før og ga mamma, og meg, et løfte hun kom til å holde: «Vi må fortelle en rettferdig historie om det som skjedde.»

I kirken starter presten sin preken med tekstlesninger fra Matteus og Paulus, hun forsikrer oss om at ingenting kan skille oss fra Guds kjærlighet.

Og så, den rettferdige fortellingen. Ord om å forsone seg med døden, om de livsvilkårene og utfordringene man får, også selv om enkelte må kjempe hardere enn andre. Ord om at alle prøver så godt de kan å bruke sine evner og muligheter. Ord om hvordan mamma forsøkte dette, at hun var et menneske med mange idéer, stor varme og evner. Men, sier presten:

 

Det var også andre krefter i henne, krefter som la livet øde, og ikke bare for henne, men også dere hun kjente og var forbundet med.

 

Pust.

 

Iblant tok mørket henne, andre ganger fløy hun helt oppe under sola, der oppe hvor man brenner vingene sine, og der ingen andre orker å være, og hennes måte å dulme og lindre på gjorde bare vondt verre, selv om det …

 

Pust. Pust.

 

… vel var et forsøk på å klare noe hun ikke maktet. For selv om et gammelt ordtak sier at «in vino veritas» – i vinen er sannheten – så hender det også at «in vino mors», at i vinen er døden …

 

Hva er det for en lyd?

Den kommer fra meg, lyden. Det er et skrik, fra et dyp inni meg jeg ikke visste fantes, fra et sted jeg aldri har vært. Jeg hører ikke mer av prestens ord, jeg bare raller, uler og brøler. Jeg har mistet kontrollen i Guds hus, på vegne av en liten jente som ikke hadde noe å stille opp med overfor en mamma som langsomt tok livet av seg. Det er ulidelig – jeg ante ikke at sorgen over å bli forlatt kunne føles som kvelning.

 

… ikke kun i bokstavelig forstand, men også på den måten at det i vinen bor krefter som kan legge alt rundt oss øde, gjøre oss til løgnere …

 

Jeg ligger i Annes fang, hun stryker meg forsiktig over håret og på ryggen, så-så.

 

… og noen som svikter andre, selv om det var det siste vi ønsket.

In vino mors, i vinen er også døden og krefter som skiller oss fra mennesker. Og det skjedde for Kamma, selv om hun kjempet og elsket og ville og kunne så mye. Det var krefter i henne som var sterkere, ikke bare enn hennes vilje og gode evner, men også enn kjærligheten hennes …

 

Det er stille i kirken. Brøl og uling er blitt til hjelpeløs klynking. Slik klynking man hører fra hissige toåringer som gråter seg i søvn. Jeg vil også sove. Jeg er så sliten.

Jeg registrerer fra fanget at presten har sluttet å tale. Hva skjer? funderer jeg med ansiktet fullt av snørr som legger seg i foldene på Annes skjørt.

Da presten på ny tar ordet, skjelver stemmen hennes.

 

… og de slo henne i hjel og slo i hjel livet rundt henne …

 

«Unnskyld meg», kremter hun og sukker.

Presten hikster, «om forlatelse».

Gråten har tatt strupetak også på henne. Fra de andre benkeradene høres lavmælt sukking, stønning, snufsing, kremting, leting etter lommetørklær og rasling i salmebøker. Presten samler seg.

 

Dere som har vært forbundet med Kamma, har lidt mye under de kreftenes rasen; og det er svikt og sorg og avmakt i dette, men den som led mest, var Kamma selv, også selv om det aldri fikk et språk og selv om hun prøvde å bevare en fasade og klamret seg til de få hjørnene av tilværelsen hvor hun i den siste tiden hadde et tak.

 

Endelig har jeg vitner, noen som ser. For første gang i mitt 29-årige liv tar en voksen helt og fullt mitt parti. Og det skjer i en fullsatt kirke. Her finnes det ingen nødutganger.

Jeg har ikke forberedt noen tale. Det er ikke mulig å finne ord og forme dem til setninger som kan sende mamma ut av vår verden på en verdig måte. I stedet har jeg bedt presten lese noen passasjer av «Eg ser», hun liker Bjørn Eidsvåg. Likte. Jeg forestiller meg at hun i de siste månedene mens hun levde, kanskje spilte hans musikk når hun satt alene på kveldene og savnet meg. Hun fikk cd-en i julepresang av meg et år. Selv om jeg ikke så hvor trøtt hun var til slutt, og selv om jeg på ingen måte gikk de siste skrittene sammen med henne, falt valget på den sangen fordi jeg, med Eidsvågs ord, ville formidle at jeg verken «kunne leve livet hennes eller gå i døden for henne».

Da presten har slått korsets tegn for brystet, sagt Amen og Guds fred, samles vi rundt kisten. Vi er seks som skal bære. Foruten meg er det Jens og Peter, mammas eks- kjærester, samt Tove, Martin og Mikkel. Kisten er lett. Hun veide bare noen og førti kilo da hun døde, utmagret og underernært. Vi bærer den ut til den ventende likbilen. Jeg vet ikke hva jeg skal føle da den kjører bort.

I øyekroken registrer jeg en aparte utseende fyr jeg aldri har sett før, han har en ukulele i hånda og bærer en stråhatt med ballonger som dingler fra bremmen. Ser helt gal ut. Det forbløffer meg overhodet ikke at en sånn skjev eksistens dukker opp i begravelsen til mamma.

Bilder fra min ungdom av at hun av og til slo av en prat med «landeveisridderne» nede på Torvet, flakser forbi, hvor pinlig det var, jeg tenkte på om mine klassekamerater så henne henge rundt der. Landeveisriddere er som oftest menn som trasker rundt på veiene med en barnevogn, iført en uniform som består av en kaskett og en lang frakk med, buttons og ulike typer bling-bling. I barnevogna er det øl og plastsekker med det mest nødvendige. De er rødmussede, sterkt alkoholiserte og lukter vondt, men jeg husker dem som vennlige og imøtekommende.

Den samme typen skam jeg hadde da melder seg nå. Føler forakt, vemmelse og ubehag for dette mennesket som står foran meg og presenterer seg som en «god venn». Han sier flere andre ting også mens resten av begravelsesfølget står og stirrer. Husker ikke hva, bare mitt eget raseri og en lede ved ham og den teite ukulelen hans, som jeg vil fucking smadre. Herregud, så lei jeg er av tapervennene hennes, alle disse mennene. Ikke engang etter hennes død får jeg fred for dem. Jeg har lyst til å be ham forsvinne.

Jeg ber ham ikke forsvinne. Jeg er nemlig en flink pike som sier noe avvæpnende og sørger for at begravelsesfølget får satt kurs mot gravstedet hvor vi skal legge ned blomster og kranser. Ved graven er tausheten blytung, og jeg unngår å møte for mange blikk. Orker ikke deres medlidenhet. Det er liksom for sent for det nå. Mammas ballonghattkompis spør om han kan få lov til å synge en låt. Han har
skrevet den selv. Og selv om barnet i meg ikke vil at han skal er ikke mitt voksne, dannede jeg i stand til å sette ned foten. Så jo da, vær så god, syng du bare. Og det gjør han. Det er knapt en sang, bare halvmeningsfulle setninger som han repeterer, om igjen og om igjen, en variasjon over «jeg kan en sang som går deg på nervene». Det tar på en måte aldri slutt. Jeg hater henne for den ydmykelsen hun kaster over seg selv og meg, siden jeg er en forlengelse av henne, det sier familien alltid, du er så lik moren din, sier de, og jeg sier alltid nei, det er jeg i hvert fall ikke. Samtidig vil jeg dekke over hennes absolutte forfall, la prestens vakre ord og de nydelige blomstene være det som setter punktum for hennes historie.

Men det er ikke jeg som har mandat til å sette punktum for noe som helst i mammas liv. Det skulle ta meg mange år å forstå – at det var det faktisk bare hun selv som hadde. Jeg har ingen skyld i og intet ansvar for hvordan det gikk.

Sånn var det da jeg fulgte mamma til graven en høstdag i oktober i 2007. Jeg tror ikke jeg skjønte fullt og helt hva presten mente da hun sa det om at vi skulle fortelle «en rettferdig historie». Hvordan skal man kunne fortelle en rettferdig historie når så mange bruddstykker mangler, når det er flere spørsmål enn svar, og når den som sitter med svarene, har forlatt oss? Hvordan kan man fortelle en rettferdig fortelling om et menneske man har skammet seg over så store deler av livet og som har gjort en så mye vondt?

Våren 2008 reiste jeg igjen til Danmark for å rydde og legge ut mammas hus for salg. Jeg røsket bare med meg de få tingene jeg ville ta vare på. Platesamling og stereoanlegg. Hennes feministiske bibliotek som blant annet inneholdt en utgave av Maud Hägg og Barbro Werkmästers bok Kvinder og sex. Marilyn French, Sin mors datter. Betty Friedan, The feminine mystique. Berit Ås, Kvinner i alle land. Håndbok i frigjøring. Suzanne Brøgger, Fri os fra kærligheden. Dessuten: den danske førsteutgaven av Kapitalen i ti bind, Luxembourg, Lenin. To høye messinglysestaker. De gamle dagbøkene mine. En blå keramikkanne med hvite prikker. En liten platte som i sin tid hang i kjøkkenet hos besteforeldrene mine, den har et motiv med en tjukk mann i forkle og teksten: «Hjælp lillemor med alle job! Vær osse med at vaske op.» Nå henger den hos oss, i kjøkkenet på Malmøya. Et svært Danmarks-kart fra 1947 som hadde hengt i den tidligere skolestuen på den tiden da huset hennes, en nedlagt landsbyskole, fremdeles var i drift. Det henger på stua, så jeg ikke glemmer hvor jeg kommer fra. Et rosa og brunt påleggsfat med snirkelmønster, kjøpt på en feriereise til Portugal i 1980-årene. Noe sølvbestikk. En gulnet universitetsoppgave fra 1976 om oljekrisen, skrevet med omhu på skrivemaskin, fra en tid hvor det så ut som mamma kanskje kunne få en akademisk karriere i samfunnsfag. Krystallglassene fra en ferie til Frankrike i 1985. Flere vinkarafler. In vino mors. Jeg hev også en del av mammas personlige papirer i en pappeske og skrev PROBLEMKASSE med svart sprittusj på utsiden før jeg teipet den godt igjen. Den ble stående i ulike boder de neste årene.

Inneklemte minner blander seg med støv og får det til å kile lett i nesa mens jeg står i boden denne sommer ettermiddagen i august 2016. Jeg skutter meg og ser meg rundt. Der står den og ser bedragersk ufarlig ut. Pappen er lett sammenfallen etter flere års eksponering for kjellerliv med vekslende temperaturer og fukt. Jeg løfter den inn på stua, bunnen holder nesten på å ramle ut, så tung er den. Setter meg ned på knærne. Én for én plukker jeg gjenstandene opp, stikker prøvende en hånd inn mellom papirene. Det er mange fotografier fra hennes barndom, ungdom og tidlige voksenliv, på baksiden av flere har bestefar skrevet årstall og hvem som er avbildet, og deretter satt dem inn i fotoalbum og portrettbøker. Andre bilder er mer tilfeldig stuet sammen i A4 plastlommer, og betrakteren må selv prøve å tenke seg til hvem de fotograferte er, hvilke ting de kan ha vært opptatt av. På ett bilde står mamma sammen med en kjekk mann jeg ikke har sett før. Han har på seg mørk dress og slips, hun en hvit, lang blondekjole uten ermer og et tekkelig perlekjede i halsen. De røyker, begge to, han er nyklippet, hun har pasjefrisyre, herregud, hun ser ut som en gudinne der hun står. Hun titter oppmerksomt opp på ham. Kanskje var det en liten bris denne sommerdagen som fikk bjørka i bakgrunnen til å hviske noe fint, et løfte om en god fremtid, et mildt kjærtegn i nakken? For første gang på svært mange år fylles jeg av en slags ømhet for henne, et savn etter den skjønne, varme kvinnen hun i glimt kunne være. Jeg skulle så inderlig ønske at hun levde, lengselen kjennes som et lite barberkutt på ankelen, det slutter ikke å blø på mange timer.

Til toppen