Utdatert nettleser Det ser ut som du bruker en gammel nettleser. Faktafyk.no krever IE 8 og nyere versjoner av Internet Explorer. Last ned nyere nettleser her

Buddha på loftet

På 1920-tallet ble japanske kvinner giftet bort til ukjente menn i USA. Vi følger en gruppe kvinner på reisen over Stillehavet. Jentene reiser under kummerlige forhold på 3. klasse. Ingen vet hva framtiden vil bringe.

Julie Otsuka Oktober Oversetter: Ika Kaminka 2014

OMBORD PÅ BÅTEN bar vi fotografiene av ektemennene våre i små, ovale medaljonger i lange kjeder rundt halsen. Vi bar dem i silkepunger, gamle tebokser og røde lakkskrin, og i de tykke, brune amerikanske konvoluttene som de opprinnelig var blitt sendt i. Vi bar dem i ermet på kimonoen, og måtte stadig vekk ta på dem for å forsikre oss om at de fortsatt var der. Vi bar dem flatpresset mellom sidene i Kom, japanere!, Rettledning for amerikafareren, Ti veier til mannens hjerte og gamle, velbrukte buddhistiske sutrabøker, og en av oss, som var kristen og spiste kjøtt og ba til en annen, mer langhåret gud, hadde stukket sitt bilde inn mellom sidene i King James’ Bible. Og når vi spurte henne hvilken mann hun likte best –mannen på bildet eller selveste Jesus Kristus – så smilte hun gåtefullt og svarte: «Ham, selvfølgelig.»

 

PÅ BÅTEN var det flere av oss som hadde hemmeligheter vi sverget at vi skulle holde skjult for ektemannen vår så lenge vi levde. Kanskje den egentlige grunnen til at vi reiste til Amerika var å oppspore en for lengst forsvunnet far som hadde forlatt familien mange år tidligere. Han dro til Wyoming for å jobbe i kullgruvene og vi hørte aldri fra ham igjen. Eller kanskje vi hadde reist fra en liten datter som hadde en far vi nå bare vagt husket ansiktet på – en omreisende forteller som hadde vært på besøk i bygda vår i en uke, eller en vandrende buddhistprest på vei til Fujifjellet, som hadde stukket innom hos oss sent en aften. Og selv om vi visste at foreldrene våre ville ta seg godt av henne – om du blir værende her i landsbyen, hadde de advart oss, blir du aldri noen gang gift – så hadde vi likevel dårlig samvittighet for å ha valgt vårt eget liv framfor hennes, og på båten gråt vi over henne hver eneste kveld flere dager i strekk, helt til vi en morgen våknet, tørket øynene og sa: «Nå får det holde,» og begynte å tenke på noe annet. Hvilken kimono vi skulle ha på oss når vi la til kai. Hvordan vi skulle ordne håret. Hva vi skulle si når vi møtte ham første gang. For vi var ombord på båten nå, fortida lå bak oss, og det var ingen vei tilbake.

 

OMBORD PÅ BÅTEN ante vi ikke at vi skulle komme til å drømme om datteren vår hver bidige natt til den dagen vi døde, og at hun i drømmene alltid ville være tre år slik hun var den siste gangen vi så henne: en liten skikkelse i mørkerød kimono som satt på huk ved en sølepytt, fullstendig trollbundet av en død, flytende bie.

 

OMBORD PÅ BÅTEN spiste vi den samme maten hver eneste dag og hver dag pustet vi den samme lufta. Vi sang de samme sangene og lo av de samme vitsene og om morgenen når det var varmt i været, gikk vi opp fra det trange sovekvarteret og spaserte på dekk i tresandaler og sommerkimono, og stanset opp nå og da for å stirre ut på det endeløse, evinnelig blå havet. Fra tid til annen landet en flygefisk foran beina på oss, og sprellet og hev etter pusten, og en av oss – som oftest en av fiskerdøtrene – plukket den opp og kastet den uti igjen. En flokk med delfiner dukket opp ingensteder fra og svømte sprettende langsmed båten halve dagen. En rolig, blikkstille morgen da havet lå flatt som glass og himmelen var strålende blå, steg den glatte, svarte siden av en hval opp av sjøen for like etter å forsvinne, og et øyeblikk glemte vi å puste. Det var som å se Buddha i øynene.

 

Rettighetene for utdraget gjelder for aksjonsperioden, derfor har vi måttet fjerne resten av utdraget. Utdraget var hentet fra s. 16-23.

Bonusspor

Julie Otsuka er en japansk/amerikansk forfatter. Hennes første roman When the Emperor Was Divine (2002), ble en kritikerrost bestselger og deles ut til alle nye studenter ved mer enn 35 colleges og universiteter i USA.  Med utgangspunkt i Otsukas egen familiehistorie handler den om interneringen av japanerne i USA etter bombingen av Pearl Harbor.

I Julie Otsukas roman Buddha på loftet følger vi et stort antall japanske postordrebruders reise fra Japan til sine ukjente kommende  ektemenn i USA, og livet som venter dem i det nye landet. I et intervju sier Otsuka at det er én hovedkarakter i romanen og det er absolutt alle kvinnene. For henne er alle like viktige. Denne flertallsformen der vi-et er hovedkarakterene er i en fortellertradisjon som kalles for kollektivromanen.

Kollektivromaner kommer i mange former, her er noen eksempler:

Trude Marstein: Gjøre godt (2006) – en roman med 118 fortellere; av kritikerne også kalt både en “myldreroman” og en “maurtueroman”.

Alaa Al Aswany: Yacoubian-bygningen (på norsk 2007) – om livet i en leiegård i Kairo.

Uwe Tellkamp: Tårnet: Historie fra et sunket land (på norsk 2009). En episk fortelling om livet i en borgerfamilie i Dresden de siste årene før DDR-regimets undergang.

Torgrim Eggen: Jern (2010) – hendelser i en religiøs sekt fortelles av flere førstepersons fortellere, uten en tydelig hovedperson.

Tom Rachman: The Imperfectionists (2010) – fra et journalistmiljø med vekt på 11 personers liv hver for seg og i fellesskap.

Heidi Linde: Nu, jävlar (2011). Dagen er 9. oktober og fra små kjøkkenradioer i Kongsvinger siver beskjeden om at president Barack Obama skal motta Nobels Fredspris. Presidenten snakker om forandring. 

Ingeborg Arvola: Grisehjerter (2011). Denne kollektivromanen spenner tematisk fra samlivsproblemer via skjønnhetsindustri og spilleavhengighet.

Til toppen