Utdatert nettleser Det ser ut som du bruker en gammel nettleser. Faktafyk.no krever IE 8 og nyere versjoner av Internet Explorer. Last ned nyere nettleser her

Aller siste utvei

Federico Axat Cappelen Damm Oversetter: Signe Prøis 2018

 

1 |

TED MCKAY SKULLE AKKURAT til å gi seg selv en kule i tinningen da dørklokka hans begynte å ringe innstendig.

Han ventet. Han kunne jo ikke skyte seg mens det sto noen utenfor.

Kom deg vekk, hvem du nå enn er.

Så ringte det på igjen, før han hørte en mannsstemme som sa:

– Åpne døra, jeg vet at du kan høre meg!

Stemmen nådde kontoret hans med en forbløffende klarhet, så klar at Ted et øyeblikk tvilte på om han faktisk hadde hørt den.

Han så seg rundt, som om han lette i det ensomme kontoret etter bevis for at stemmen var virkelig. Der var alle regnskapsbøkene hans, reproduksjonen av Monet-maleriet, skrivebordet … og brevet hvor han forklarte Holly alt.

– Vær så snill, slipp meg inn!

Ted holdt fremdeles Browning-pistolen bare centimeter fra hodet, og nå begynte den å bli tung. Planen hans kom ikke til å fungere hvis fyren der ute hørte skuddet og ringte politiet. Holly og jentene var i DisneyWorld, og han ville ikke la dem få en sånn beskjed så langt hjemmefra. Det kom ikke på tale.

Nå ble ringingen erstattet med en rekke dunk i døra.

– Kom igjen! Jeg går ikke før du åpner!

Pistolen begynte å skjelve i hånda hans. Ted la den ned på låret. Han lot fingrene på den venstre hånda gli gjennom håret og forbannet den fremmede på ny. Kunne det være en dørselger? De var ikke populære i det velstående boligstrøket hans, og særlig ikke hvis de oppførte seg så uforskammet som dette.

Så kom det verken rop eller dunk i noen sekunder, og Ted løftet våpenet sakte mot tinningen igjen.

Han antok at mannen hadde gått lei og fortsatt videre, da en ny salve med dunking og rop avkreftet at det var tilfellet. Men Ted nektet å åpne, aldri i livet … da ventet han heller. På et eller annet tidspunkt måtte jo den plageånden gi opp, måtte han ikke?

Plutselig la han merke til noe på skrivebordet: Et papirark som var brettet på midten, akkurat som lappen han hadde lagt på bordet til Holly, bare at det ikke sto konas navn på denne. Hadde han vært så dum at han hadde glemt å kaste de første utkastene i søpla? Mens fyren fortsatte å rope utenfor utgangsdøra, trøstet han seg med at nå kom det i hvert fall noe godt ut av denne uventede avbrytelsen. Han brettet ut arket og leste.

Da han så hva som sto der, frøs han til. Det var hans egen håndskrift. Han kunne imidlertid ikke huske å ha skrevet noe av det som sto der.

ÅPNE DØRA

DET ER DIN ALLER SISTE UTVEI

Hadde han skrevet dette i en sammenheng han ikke kunne huske? Var det noe han hadde lekt med Cindy eller Nadine, kanskje? Han kunne ikke forklare den lappen… i hvert fall ikke midt i dette kaoset, med en gærning utenfor som var i ferd med å slå inn døra hans. Det måtte finnes en forklaring, det var klart det gjorde det.

Bare fortsett å lure deg selv.

Nå veide pistolen et tonn i høyrehånda hans.

– Nå må du åpne, Ted!

Han rykket til. Hadde han ropt navnet hans? Ted hadde ikke noe nært forhold til naboene sine, men han trodde likevel han ville gjenkjent stemmene deres. Denne mannen hørtes ikke ut som noen av dem. Han reiste seg og la pistolen på skrivebordet. Han skjønte at han ikke hadde annet valg enn å gå og se hvem det var. Ved nærmere ettertanke var det ikke verdens undergang heller. Uansett hvem den uforskammede fyren var, så skulle han kvitte seg med ham så fort han kunne, og komme tilbake til kontoret for å avslutte livet en gang for alle; han hadde planlagt dette i flere uker allerede og nektet å la seg stanse av en selger med mangel på folkeskikk.

På hjørnet av skrivebordet sto det en liten pennekrukke med binderser, halvbrukte viskelær og all slags ubrukelig rask. Ted snudde seg og fikk øye på nøkkelen han hadde lagt i krukka for under to minutter siden. Han tok den mellom fingrene og betraktet den med det vantro blikket til den som ser noe han aldri mer trodde han skulle se. Han skulle ligget i den nedfellbare stolen sin nå, med kruttrester på hånda, drivende mot lyset.

Når du har bestemt deg for å ta livet ditt – uansett hvor sikker du har vært i din sak – så setter de siste minuttene enhver viljestyrke på prøve; Ted hadde akkurat lært denne leksen og hatet at han ble nødt til å gjennomgå det på ny.

Irritert gikk han til kontordøra, satte i nøkkelen og åpnet. Han kjente hvor sint han ble da han så lappen som hang på utsiden, like over ansiktet hans. Det var en advarsel til Holly. «Min elskede, jeg har lagt en kopi av nøkkelen på kjøleskapet. Ikke kom inn sammen med jentene. Jeg elsker deg.» Det var kanskje litt slemt, men Ted hadde tenkt nøye gjennom alt. Han ville ikke at det skulle være en av døtrene som fant ham der, liggende bak skrivebordet med åpen skalle. På den annen side ga det perfekt mening å dø på kontoret. Han hadde i fullt alvor overveid muligheten for å kaste seg i elva, eller reise langt vekk og legge seg foran et tog. Men han visste at uvissheten det medførte, ville bli enda verre for jentene. Særlig for Holly. Hun ville ha behov for å se ham med egne øyne, være sikker. Hun ville ha behov for … å få det midt i trynet. Hun var ung og vakker, og kunne starte på ny. Hun ville sikkert komme seg videre.

En ny salve med dunk i døra.

– Jeg kommer! ropte Ted.

Da sluttet dunkingen.

Åpne døra. Det er din aller siste utvei.

Han kunne se silhuetten av den besøkende gjennom det lille vinduet langs siden av døra. Med langsomme, nesten trassige skritt gikk han gjennom rommet. Igjen observerte han alt slik han betraktet nøkkelen på kontoret for litt siden. Han så den enorme TV-en, bordet med plass til femten, porselensvasene. Han hadde liksom tatt avskjed med hver og en av disse jordiske gjenstandene. Og der var de altså igjen, og den gode, gamle Teddy, vandrende rundt i sin egen stue som et spøkelse.

Han stanset. Kunne det være dette som var hans «lys i tunnelen»?

Et øyeblikk fikk han et avsindig behov for å gå tilbake til kontoret og sjekke om liket av ham lå bak skrivebordet. Han strakte ut armen og lot fingrene gli over sofaryggen. Han kjente den kjølige følelsen av skinnet; for virkelig til å være et produkt av fantasien, tenkte han. Men hvordan kunne han være sikker?

Han åpnet døra, og da han fikk se den unge mannen som sto på trammen, forsto han hvordan vedkommende hadde overlevd som selger, selv med en slik oppførsel. Han var kanskje tjuefem år, kledd i en kritthvit bukse holdt oppe med et slangeskinnsbelte og en genser med horisontale, fargerike striper. Han så mer ut som en golfspiller enn som en dørselger, på tross av den medtatte stresskofferten i skinn han holdt i høyre hånd, et klart brudd med resten av habitten. Han hadde en blond hårmanke ned til skuldrene, blå øyne og et slibrig glis som selv Joe Black ville misunt ham. Ted så for seg Holly, eller hvilken som helst av de andre damene i nabolaget, kjøpe hver eneste lille nipsgjenstand den mannen prøvde å selge dem.

– Uansett hva du selger, så er jeg ikke interessert, sa Ted.

Smilet ble enda bredere.

– Å, men jeg er redd jeg ikke er her for å selge deg noe, sa han, som om det var det dummeste han hadde hørt.

Ted kastet et blikk over den fremmedes skulder. Det sto ingen biler parkert på fortauet, og heller ikke nedover Sullivan Boulevard. Det var ikke så intenst varmt den ettermiddagen, men å ha gått såpass langt til fots burde likevel ha satt noen spor i den uforskammet kjekke mannen. Og hvorfor hadde han parkert så langt unna?

– Ikke vær redd, sa den unge mannen, som om han kunne lese tankene hans. – Kollegaen min slapp meg av utenfor døra, så vi ikke skulle vekke mistanke i nabolaget.

Ted lot seg ikke bry med den medsammensvorne som nettopp var blitt nevnt. Å bli drept i et ran ville faktisk kunne se mer pyntelig ut enn å gi seg selv en kule i panna.

– Jeg er opptatt. Jeg må be deg om å gå.

Ted skulle til å lukke døra, men mannen strakte ut armen og gjorde det umulig. Det var ikke nødvendigvis ment som en fiendtlig gest; øynene hans strålte.

– Mitt navn er Justin Lynch, herr McKay. Dersom du …

– Hvordan vet du hva jeg heter?

– Dersom du lar meg komme inn og snakke med deg i ti minutter, skal jeg forklare.

Et øyeblikk ble lufta fylt av forventning. Ted ville ikke slippe ham inn i huset sitt, det var mer enn sikkert. Samtidig måtte han innrømme at mannen vekket en viss nysgjerrighet i ham. Men så var det likevel fornuften som vant.

– Jeg beklager. Det passer veldig dårlig akkurat nå.

– Du tar feil, det passer hel…

Ted lukket døra. Lynchs siste ord trengte seg gjennom fra den andre siden, og han hørte dem tydelig. «Det passer helt perfekt.» Ted ble stående ved døra og lytte, som om han visste at det kom noe mer.

Og det gjorde nettopp det. Lynch snakket litt høyere nå, for å være sikker på at han ble hørt.

– Jeg vet hva du er i ferd med å gjøre med den ni-millimeteren du la igjen på kontoret. Jeg kan love deg en ting: Jeg skal ikke prøve å snakke deg ut av det.

Da åpnet Ted døra igjen.

2 |

Ted hadde vært ekstremt nøye i planleggingen av selvmordet. Dette var ingen hastverksavgjørelse, en impulsiv handling som ville etterlate seg en masse løse tråder. Det skulle ikke være et sånt selvmord som egentlig bare var et rop om oppmerksomhet. Eller, det var i hvert fall det han hadde trodd. For hvis han hadde vært så forsiktig, hvordan kunne Lynch vite om det? Gjesten med det brede gliset og de perfekte trekkene hadde vært nøyaktig i angivelsen av pistolens kaliber og stedet Ted hadde lagt den fra seg. Selv om det ikke var helt umulig å gjette seg til at Ted planla å ta livet av seg, var det likevel en gjetning av det svært heldige slaget. Og Lynch hadde sagt det uten et eneste tegn til tvil.

De satt på hver sin side av bordet. Ted fikk en gammel, velkjent følelse: rystelsen som følger en adrenalinutblåsning og den påfølgende akutte, mentale trangen til å overmanne motstanderen. Det var mange år siden han hadde spilt sjakk nå, men det var en umiskjennelig følelse. En lystbetont følelse.

– Så, Travis har bedt deg spionere på meg, nikket han.

Lynch, som hadde plassert skinnkofferten på bordet og så ut som om han skulle til å åpne den, stoppet opp med en viss bestyrtelse i ansiktet.

– Kompanjongen din har ingenting med dette å gjøre, Ted. Er det greit at jeg kaller deg Ted?

Ted trakk på skuldrene.

– Jeg kan ikke se noen bilder av døtrene dine, Nadine og Cindy, sa Lynch med blikket festet på innholdet i kofferten. Det så ut som om han lette etter noe.

Og det stemte at det ikke var familiebilder der. Ted hadde fjernet dem fra stua. Et råd: Hvis du skal ta livet av deg, er det lurt å fjerne bilder av dem du er glad i. Det er lettere å planlegge når du slipper å føle at de følger med på deg hele tiden.

– Det er siste gang du nevner døtrene mine.

Lynch viste fram det blendende smilet sitt igjen og løftet hendene i været.

– Jeg prøvde bare å skape litt tillit, prate litt. Jeg har allerede sett bilder av begge to, og jeg vet at de er sammen med moren sin i Florida. De har dratt for å besøke besteforeldrene, stemmer ikke det?

Kommentaren var som klippet ut fra en mafiafilm. Vi vet hvor familien din bor, så ikke prøv deg på noe. Likevel var det noe ekte i måten Lynch oppførte seg på, som om han virkelig prøvde å vise seg fra sin beste side.

– Jeg har sluppet deg inn i hjemmet mitt. Jeg tror det i seg selv viser at vi har en slags tillit oss imellom. – Det er jeg glad for å høre. – Fortell meg hvilke andre ting du vet om familien min. Lynch satt med hendene på kofferten. Han viftet uinteressert med den ene. – Å, ikke så mye, er jeg redd. Vi liker ikke å blande oss inn mer enn nødvendig. Jeg vet at de kommer tilbake på fredag, hvilket gir oss tre dager til å ferdigstille vårt forehavende. Det holder i massevis. – Vårt forehavende? – Ja visst! Lynch tok to tynne mapper ut av kofferten og la dem ved siden av seg på bordet. Så skjøv han kofferten unna. – Ted, har du noen gang tenkt på å drepe noen? Snakk om type som ikke går rundt grøten! – Er du fra politiet? I så fall burde du ha legitimert deg.

Ted reiste seg. De to mappene kunne være fulle av sensasjonelle bilder. De hadde spionert på ham under mistanke for drap og funnet selvmordsplanene som siste bevis på at han var skyldig. Det var derfor Lynch hadde insistert sånn på å få komme inn. Kunne han være fra FBI?

– Jeg er ikke politi, Ted. Sett deg ned, vær så snill.

– Jeg vil at du skal gå, nå med en gang. Ted pekte mot døra som om Lynch ikke visste hvor utgangen var.

– Er du sikker på at du vil at jeg skal gå uten at vi snakker om hvordan vi vet at du planlegger selvmord?

Denne fyren var dyktig, for det ville Ted definitivt vite.

– Du har fem minutter på deg til å forklare.

Ted ble stående. – Det er vel bare rett og rimelig, sa Lynch. – Jeg skal forklare deg det med en gang. Jeg jobber for en gruppe som er interessert i at sånne som deg blir kjent med sånne som jeg har her, sa han og la en hånd på mappene. – Dersom du tillater det, skal jeg åpne en av disse så vi kan ta en titt. Du vil straks forstå, du er en intelligent fyr.

Lynch åpnet den ene mappen og skjøv den til midten av bordet, vendt mot Ted, som fremdeles sto der med hendene på hoftene. Det første arket viste en kopi av en politirapport. I det ene hjørnet var det bilder av en mann på rundt tjuefem år, tatt forfra og i profil. Han var solbrun og hadde et sirlig kjemmet hår fullt av hårgele. Han så i kamera med et utfordrende blikk, med haka så vidt hevet og vidåpne, blå øyne. Navnet hans var Edward Blaine.

– Blaine hadde noen små dommer på seg fra før i tiden; stort sett tyveri og legemsfornærmelse, sa Lynch mens han bladde videre. – Denne gangen er han anklaget for å ha drept dama si.

Ted hadde hatt rett i noe: Det var sensasjonelle bilder i de mappene. Foran ham lå en kvinne brutalt myrdet, klemt mellom senga og klesskapet; hun hadde minst sju knivstikk i det nakne brystet.

– Hun het Amanda Herdman. Hun og Blaine møttes innimellom; det var aldri særlig formelt. Han skaffet henne billig dop, og med jevne mellomrom prøvde de å være kjærester på ordentlig, men vennene hennes forteller at det var en uendelig runddans av krangler og gjenforeninger. Da kvinnen ble funnet død i leiligheten sin, dro politiet rett til Blaine. Han vedgikk at han var blitt sjalu og hadde kranglet med Herdman, men naturligvis ikke å ha knivstukket henne. Vil du høre resten? De kunne ikke bevise noe. De måtte la ham gå. P

å et tidspunkt hadde Ted satt seg igjen. Han klarte ikke å fjerne blikket fra bildene. Lynch bladde om. Detaljbilder: Amandas hovne øye, dype stikksår i brystet, blåmerker overalt.

– Uskyldig? spurte Ted perpleks.

– Den jævelen passet på ikke å slå henne med knyttnevene, og de fant heller aldri noe mordvåpen. Det var spor etter ham i hele leiligheten, men ingenting på kroppen hennes.

– Men å vedgå at de hadde en krangel, er jo nesten det samme som å tilstå?

– Forsvaret hevdet at han ble tvunget til å tilstå, hvilket delvis var sant, og det kunne de bevise. Den tekniske detaljen som frikjente ham, var den rettsmedisinske analysen av selve dødsøyeblikket. Påtalemyndighetenes rettsmedisiner fastslo tidspunktet for dødsfallet til et sted mellom klokka sju og klokka ti på kvelden. I den perioden var det flere vitner som så Blaine på en snuskete bar kalt Black Sombrero. Det virket som han var opptatt av å bli sett av så mange som mulig; han hadde mer enn tretti pålitelige vitner og ble til og med fanget opp av kameraene på parkeringsplassen.

Ted bladde videre. Det var flere bilder av liket av Herdman der og kopier av dokumenter hvor noen avsnitt var blitt uthevet.

– Så da har du sikkert forstått alt, har du ikke, Ted?

Ted begynte faktisk å forstå. – Hvordan vet dere at det var Blaine som drepte henne?

– Organisasjonen jeg representerer, har informanter inne i fengselssystemet. Og da mener jeg ikke innsatte, vi foretrekker å holde oss unna dem. Men advokater, dommere eller medarbeidere som vet når en drapssak stinker. Vi tar oss av å … utrydde all tvil. Når det gjelder Blaine, er forklaringen ekstremt enkel, selv om han nok anser det som et simpelt lykketreff. Vi hyret inn en ekspert og spurte hvordan det er mulig å ta så feil i fastsettelsen av dødstidspunktet. Han sa at den slags prøver avhenger av kroppstemperaturen, som man måler i det øyeblikket liket blir funnet. Den nedadgående temperaturkurven for et lik er velkjent og …

– Jeg kjenner til de prosessene der, avbrøt Ted ham. – Jeg ser også på «CSI».

Lynch lo.

– Så la meg komme til poenget. Vi forsto det da vi kom til åstedet. Under Amanda Herdmans leilighet i første etasje, hvor det ikke lenger bor noen, er det et vaskeri. Hovedrøret til ventilasjonssystemet deres går rett under stedet hvor liket av kvinnen ble funnet. Det førte til at kroppen ble holdt varm og avkjølingen gikk saktere enn normalt.

– Altså drepte han henne tidligere.

– Nettopp. Kanskje seks, sju timer tidligere. Døden inntraff ikke om kvelden, men midt på dagen, og før Blaine dro til den baren.

– Og det var ikke mulig å få gjenåpnet saken?

– Saken var allerede ferdigprøvd, og han ble funnet uskyldig. Vi skylder ikke på rettssystemet; vi foretrekker å se på det som at det hender en og annen drittsekk klarer å slippe ut gjennom sprekkene i det. Nå kan selvsagt også det motsatte skje, dessverre. Men i dette tilfellet kan man ikke snakke om noen utjevning, eller hva mener du?

Ted hadde hørt nok.

– Så du vil at jeg skal drepe Blaine, stemmer?

Lynch viste fram de perfekte tennene sine.

– Jeg sa jo at du er en intelligent fyr.

Til toppen