!les20: Drømmejobb å lede Foreningen !les

Ketil Kolstad ledet Foreningen !les fra 2007 til 2011. For ham var det en drømmejobb å få anledning til å spre leselyst og snakke om litteratur for barn og unge. – Jeg vrengte sjela i håp om å kapre jobben, skriver Ketil blant annet i sitt tekstbidrag til 20-årsjubileet.

Skrevet september 18, 2017 i Foreningen !les 20 år: 1997 - 2017, Nyheter Legg inn kommentar

Foreningen !les er 20 år i år. I forbindelse med jubileumsåret vil vi hver uke publisere tekster fra personer som har bidratt i vårt arbeid med å skape leselyst blant barn, ungdom og voksne.

Denne uka kommer teksten fra Ketil Kolstad. Ketil var daglig leder i Foreningen !les fra 2007-2011. Han har vært teatersjef ved Nord-Trøndelag teater (nå Turnéteatret) og jobber som skuespiller, dramatiker og litteraturformidler. I år fullførte han også Norsk barnebokinstitutts forfatterutdanning, så forhåpentligvis kommer det en bok snart.

«Jeg leser!

Første gangen jeg så drømmejobben annonsert, tenkte jeg at den var for god til å være sann. Spre leselyst og snakke om litteratur for barn og unge, liksom. Det var helt absurd at noen skulle kunne heve lønn for en så fantastisk jobb. Aslak Sira Myhre ble ansatt. Han kom inn som rett mann til rett tidspunkt og bidro til å skape den sterke posisjonen Foreningen !les har.

Noen år senere var drømmejobben annonsert igjen, og denne gangen skulle jeg ta mot til meg. Jeg visste at jeg sikkert ikke var kvalifisert. Bare tenk på alle de dyktige litteraturviterne, bibliotekarene og lærerne som finnes der ute. Hva kunne jeg med min bakgrunn fra teater og ledelse bidra med? Etter to heftige intervjurunder, hvor jeg følte at jeg vrengte sjela i håp om å kapre jobben (er redd jeg snakka både på inn- og utpust), så var det klart at jeg skulle få begynne som daglig leder i Foreningen !les i januar 2007.

Jeg stilte med ærefrykt og min fineste skjorte på første dagen i ny jobb. Vrengte av meg skjorta på do da en av mine nye medarbeidere hviska til meg at rosa ikke var Aslak sin yndlingsfarge. Ærefrykten beholdt jeg på, men jeg er glad for at det er æren som sitter igjen i dag, og ikke frykten. Jeg er stolt over å ha vært en del av det fantastiske laget som Foreningen !les er. Foreningen !les sin innsats for å spre engasjement for lesing, særlig blant barn og unge, er og har vært uvurderlig.

Jeg elsker historier! Både det å fortelle historier og det å bli fortalt for. Fantasien er en sterk kraft, og for meg er det ingenting som slår det å kunne drømme seg bort. Bli revet bort fra virkeligheten for en liten stund. Det er for meg den viktigste grunnen til å lese. Jeg hadde ikke mange bøker i bokhylla da jeg vokste opp, men jeg tilbragte mye tid på biblioteket. Jeg leste det meste jeg kom over, men må innrømme at jeg var veldig glad i episke tegneserier. Det er jeg fortsatt. Jeg leser mye, ofte i forbindelse med jobb, og da går det stort sett i dramatikk og barne- og ungdomslitteratur. Og jeg leser veldig mye bra. Men jeg må innrømme at det en gang i blant er deilig å slå seg ned i godstolen med en krim for voksne. Jo mørkere og blodigere, jo bedre.

Det irriterer meg at vi ofte «rangerer» litteratur. Det er sprøyt at det å lese en sosialrealistisk roman skal være mer verdt enn å lese en tegneserie. Og det er det reneste vissvass at det å skrive for voksne skal ha en høyere status enn å skrive for barn. Hvis målet er å skape engasjerte og kompetente lesere, er det viktig å ta utgangspunkt i interessen og lesegleden, uansett alder.

Jeg savner tiden i Foreningen !les, og alle de dyktige medarbeiderne og samarbeidspartnerne jeg er stolt over å kalle venner. Det var en hektisk, lærerik og morsom periode. Et av de morsomste minnene er fra en tur til Warsawa, hvor vi forsøkte å lande et EU-prosjekt. Vi skulle gjennom et ambisiøst program hvor vi traff mye spennende folk, og vi ble forsinka. Ole Ivar og jeg var invitert til å snakke om Idrett og lesing på en konferanse i det polske kulturdepartementet, og vi måtte beinfly fra t-banen og rett inn på talerstolen. Andpustne skulle vi briljere på engelsk. Det ble ingen EU-penger på oss den gangen, men det er kanskje likeså greit når jeg tenker meg om.

Foreningen !les er på sitt aller beste i klasserom, i bibliotek, i barnehager, i garderober, på arbeidsplasser og på nett. Et unikt formidlingsmiljø med erfaringer og kompetanse som våre politikere bør vite å styrke.

Til lykke med de første tjue årene!»

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *